Jeg vet ikke hvordan du puster når du løper, men jeg puster både med munn og nese. På likt. Jeg vet ikke om dette bidrar til at jeg har en god luktesans, men jeg innbiller meg at det kan være noe som gjør at jeg er sensitiv for lukter. Jeg bruker også øynene en smule mer enn jeg kanskje burde. Noe som gjør at jeg får en lettere stiv nakke på denne tiden av året da jeg får det såkalte ”sopp-blikket”. Jeg kan jo ikke løpe forbi kantarellene som vokser i den fuktige jorden som slipper seg ned mot stiene og gårdsveiene. Jeg klarer faktisk noen ganger å lukte dem også.
Veiene mine om morgenen tar meg over åkrene. Havren er grønn som gresset på den andre siden. Bjellene beveger seg så vidt i en øm vestavind, de vokser på begge sider av grusveien og strekker seg mot blandingsskog mot nord. Jeg kommer frem til krysset som kan ta meg dit eller mot sørøst. Jeg har bestemt meg for løperuten. Det gjorde jeg allerede i går ettermiddag. Jeg tenkte meg gjennom hele løypa. Jeg kjenner ruta så godt nå. Etter noen kilometer på grusveien langs jordene, hvor jeg løper gjennom hvete og rug på hver sin side, svinger veien brått inn til venstre. Inn i tettere skog hvor trærne er så høye at selv i den snille brisen knirker de som på et gammelt loft når det blåser. I fjor ble jeg stående å nistirre mot enden av en liten åker, i en lysning. Var det et rådyr? Dyret stod så stille, at jeg tenkte etter hvert at det likevel var en del av en trestamme som var brukket, så jeg løp noen titalls meter til. Da jeg snudde meg før jeg ville ha mistet lysningen i skogen, var trestammen borte. Vi hadde stirret hverandre i senk i 5 minutter. Veldig rart å oppleve seg selv smilende mens man løper alene, tenker jeg da jeg passerer en gammel Ferguson og et lass med paller og nykappet ved. Ingen rådyr denne gangen. Ikke noe brukket tre. En skogsdue løfter vingene sine tungt og tregt mot trærne lenger inn. De skaper en pussig lyd når de letter fra bakken, som om de egentlig ikke kan fly, men så klarer de det merkelig nok hver gang.
Videre løper jeg over et gårdstun med store rododendroner og en nymalt låve. Nabohuset er derimot preget av forfall selv om det helt klart er noen som bor der. Huset flasser en grålig maling. Det står en skjev, gammel campingvogn mot det ene hjørnet av huset. En Ford Transit som ikke har vært i bruk siden Modern Talking lå på Ti i Skuddet, er støttemedlem. Totalt resignert og har gitt opp både turtall og oljeskift. Jeg er raskt inne i scenografi fra amerikansk utkant med langhåra skitne menn med sig i kjeften og skummel bakgrunnsmusikk. Bikkja og jeg løper videre. Litt raskere nå, grusvegen mot riksveien vi etter hvert må krysse for å komme innerst i en fjord, er full av kråkesølv. Det gnistrer fra bakken. Lukten av alt som har sprunget ut de siste ukene forsterker seg inn i den neste skogen. Nærmere havet nå. Sesongen for sopp er her. Er det kantareller nede ved berget hvor grantrærne klamrer seg fast i store kampesteiner? Jeg ser kun små drops av gul sopp mellom råtne og våte grener. De lyt få stå. I stien ned mot fjorden er gresset høyt og lukter utrolig deilig. Etter det kraftige regnet i går blir dampen fra den varme bakken samt luktene så intense at jeg tenker at dette er unorsk. Det velter opp stram parfyme, fuktig kjeller, dype grønne lukter, nyperoser og kaprifolium. Gresset har vokst seg høyt siden sist. Jeg ser nesten ikke stien. Stråene kiler meg helt opp mot skuldrene.
Nå åpner landskapet seg opp – jorder som går ned til havet. En blanding av kumøkk og hvitkløver sloss om plassen i nesa mi. Noen fugleskremsler på det enorme jordet står der arbeidsledig. Ingen grågås eller kråke. Jeg puster så dypt jeg kan. Luktene er så sterke, vinden så behagelig at stien langs kysten videre bare kan bli en lang fest.
Jeg passerer hytter, små gårder og hus. Åkre hvor solen fordeler strålene urettferdig i forhold til beliggenhet. Et sted står det geiter på et lite tak. Den store furua dekker dem for varm sol og de tygger rolig og registrerer muligens et løpende menneske. Foran meg har en linerle løpt og fløyet om hverandre rett over stien de siste 2-300 meterne. Leker vi sisten? Jeg ligger med perfekt puls til en langtur og takker pent nei.
Kyststien snor seg inn i småskog og stiene er så myke at jeg omtrent kunne lagt meg ned litt. Særlig når det sitter svarttrost og spiller i et av trærne. På maskinen min hjemme har jeg 8 timer fuglesang fra skog. Akkurat nå er jeg midt i det. På ordentlig. Herregud, det er så vakkert. Jeg må bare stoppe opp. Jeg tør ikke legge meg ned da jeg akkurat passerte et par på vei mot båthavna. Eller burde jeg bare… Jeg velger å fremstå som er en normal jogger.
Veien går videre gjennom en campingplass, over sandstrender, gjennom småskog med rare, små furutrær som bøyer seg for hard vestavind som sikkert kommer helt fra kontinentet. Akkurat på tuppen her, liker jeg meg så godt. Det er nesten som å være i en scene. Havet er der ute, noen vakre, lysegrønne, flate øyer, solen som kommer inn mellom grenene. Nå er jeg helt på enden og må nordover igjen. Lukten av markjordbærene som ingen plukket før solen tørket dem er så intens og deilig. Gresshopper, snekkemotor og blå himmel. Det er en deilig klisje av et postkort jeg beveger meg i. Dette blir liksom sommerens løpetur hver ferie. Når alt er på plass der det skal. Donald og Dolly som jeg passerer hvor noen har gjerdet inn en liten dam med andehus. Blomsterbonanzaen i Lyckliga Gatan hvor det ser ut som alle konkurrerer i ”Årets Hage”. En alltid så fuktig grusvei som går forbi det store hønsehuset, der hvor spraglete sau og geiter beiter et vakkert kulturlandskap, der hvor alle brunsneglers Mor må bo. Og har det endelig kommet noen i det gamle, lille huset i skogen? Neida, det står der fortsatt helt alene, uten mormor og de 8 ungene – gjengrodd, med en klatrehortensia med full frihet. Rett ved, en enslig port uten gjerde på oversiden av Det Kjempestore Bøketreet. Favorittsted. På en av de laveste grenene henger det en huske. Snart blir det vanskelig å huske på den fordi det gror helt igjen rundt. Jeg må stoppe en dag for å huske. En dag skal jeg ikke løpe – da skal jeg gå den samme løypa. En dag skal jeg bruke 8 timer.
Hjemmelaget pasta med kantareller og persille
Til 4 personer
Har du ikke en støvete pastamaskin som står bakerst i skapet kan du bruke en annen god, kjøpe-pasta.
Pastadeig:
4 egg
400 g mel
en god klype salt
vann
Ha eggene i en bolle og tilsett salt og nesten alt melet. La det bli igjen ca. en liten håndfull. Vent litt for å se om du trenger det. Mel oppfører seg forskjellig og deigen skal bli verken for tørr eller klissete. Bruk bare ekstra vann hvis du får en tørr og vanskelig deig. Kna godt – jeg liker å stå ved et bord som er lavere enn kjøkkenbenken slik at jeg kan legge hele tyngden på deigen. Når deigen ser bra ut og føles fin, pakk den i plast og legg den i kjøleskapet mens du rydder opp og finner frem den støvete pastamaskinen din. Har du ikke pastamaskin må du jobbe godt med en kjevle…
Del deigen i 4 biter. Dekk til de andre bitene med et fuktig kjøkkenhåndkle og lignende mens du kjører den første biten. Start med den maskindelen som bare lager platene og still den på nivået som har den største åpningen. Jobb deg nedover til en smalere og smalere åpning. Jeg dropper de siste 2 hvis jeg lager spagetti – da blir det vanskelig med både det ene og det andre. Ha en stor skjærefjøl ved siden av. Mulig du bør legge ned pastaplaten for å drysse på litt mel. Blir platene for lange deler du den bare i to. Heng platene opp over det som måtte passe, jeg bruker kleshengere… Eller bare legg dem ned uten at de kommer borti hverandre eller at de klistrer seg til underlaget. Når all deigen er kjørt til plater lager du spagetti eller tagliatelle eller hva du vil.
Skal du ikke koke den med en gang kan du drysse på ekstra mel og rote litt rundt i pastaen slik at den blir dekket med en supertynt lag med mel og ikke klistrer seg til hverandre eller henge den pent opp.
Soppsaus:
kantareller – så mye du har funnet eller kjøpt
½ løk, finhakket
et par hvitløksfedd, finhakket
noen klatter meierismør
fløte, Crème Fraîche eller en blanding – ca. 2-3 dl
persille, finhakket
masse nykvernet pepper
parmesan
Ha i en klatt smør og stek løk og hvitløk på middels varme, til det blir mykt og varmt.
Ha i sopp og litt mer smør og stek til det blir gyllent.
Ha i fløte og/ eller Crème Fraîche – og la det koke litt inn med sopp.
Dryss på med persille og server på nykokt pasta.
Pepperbøsse og parmesan ved siden av. Og kanskje et glass rødvin?
Tips!
Kok opp masse pastavann med litt salt. Skru av og legg på lokk. Da er vannet nesten klart til å kokes opp igjen når det nærmer seg og det går raskere.
Når soppsausen smaker godt og er klar skal pastaen bare koke et par minutter.
Blir soppsausen stående for lenge vil kremen koke inn. Ha evt. i mer fløte/ Crème Fraîche rett før servering.
Det viktigste er at pastaen ikke koker for lenge eller må vente for lenge etter den er ferdigkokt. Hjemmelaget pasta må spises med én gang den er nykokt. Sil fra vann – la det bli igjen bittelitt kokevann, ha pasta tilbake og rør raskt inn litt meierismør eller en god olivenolje. Server med en gang sammen med soppsaus.
bortebortehjemme 