Lag grøt – bak brød.

Untitled-1

Jeg har vært så heldig å få besøke noen av de fineste gårdene jeg vet om. På Helgøya og Nes utenfor Hamar – I Ringsaker kommune, finner man disse frodige landskapene som strekker seg ned mot Norges største innsjø. Midt i Mjøsa –  er et konsept som presenterer kultur, opplevelser og næring. Et konsept som har klart å skape et område til sin egen merkevare. Første gang jeg kom bort i dette vakre landskapet, som praktisk talt ligger midt i Mjøsa, var gjennom en nydelig kokebok om solbær. I ettertid har jeg truffet en herlig gjeng med damer som bor her ute – både Stine som er dama bak solbærboka, Marianne på Hovelsrud, Charlotte fra Skafferiet og Heidi fra Ousdal Gård og Norsk Spelt.
Noen dager Midt i Mjøsa gav meg så mye inspirasjon og glede. Og det var helt klart disse damene som stod bak mesteparten av dette. Samt en dasj natur og en smule ro. En deilig løpetur fikk jeg også med meg – det er flotte, merkede stier både til jogg og sykkel, og jeg passerte blant annet en kjempefin klatrepark. 

Jeg har funnet meg et fjøs nede ved Mjøsa og flytter inn til våren. Neida. Joda.

Grytebrød på Ousdal-spelt
1 brød
først:
1 1/2 dl hel spelt
3 dl vann
etterpå:
en klype fersk gjær, ca 1/5 pakke
3 dl vann
350 g spelt, siktet
200 g spelt sammalt, fint
1 liten ss salt
1 ss honning
litt olivenolje

Hakk spelten med en skarp kniv. Eventuelt kjør den i en blender men ikke til mel – så pass på. Det skal være hakkede gryn. Ha grynene i en kjele med 3 dl vann og kok opp. La det småkoke i ca. 20 minutter. Sett til side.
Ha gjæren og 3 dl vann i en bakebolle. Bland inn avkjølt grøt og honning.
Tilsett resten av ingrediensene utenom oljen. Rør med skje til blandet. Den trenger ikke eltes.
Dekk til deigen.
Etter 1/2 time – ha litt olivenolje på hendene og brett deigen. Sett tilside igjen.
Gjenta 2-3 ganger i løpet av de neste timene. Deigen skal heve seg ganske bra.
Sett inn en jerngryte med lokk i stekeovnen. Skru på 230-250C. Når ovnen er varm nok og gryta har blitt skikkelig varm – ta forsiktig gryta ut, strø noen ss mel i bunnen av gryta. Ha litt olje på hendene og skrap deigen ned i gryta. Strø på litt mel på toppen hvis du vil.
Sett på lokket og inn med gryta. La stå 30 minutter.
Ta av lokket og skru ned varmen til 200C. La stå 15 minutter.
Ta ut gryta og velt brødet på rist.
Avkjøl så lenge du klarer.. Ta deg en kakuskive.

Untitled-2

Advertisements

Den beste løpeturen

Untitled-1

Jeg vet ikke hvordan du puster når du løper, men jeg puster både med munn og nese. På likt. Jeg vet ikke om dette bidrar til at jeg har en god luktesans, men jeg innbiller meg at det kan være noe som gjør at jeg er sensitiv for lukter. Jeg bruker også øynene en smule mer enn jeg kanskje burde. Noe som gjør at jeg får en lettere stiv nakke på denne tiden av året da jeg får det såkalte ”sopp-blikket”. Jeg kan jo ikke løpe forbi kantarellene som vokser i den fuktige jorden som slipper seg ned mot stiene og gårdsveiene. Jeg klarer faktisk noen ganger å lukte dem også.
Veiene mine om morgenen tar meg over åkrene. Havren er grønn som gresset på den andre siden. Bjellene beveger seg så vidt i en øm vestavind, de vokser på begge sider av grusveien og strekker seg mot blandingsskog mot nord. Jeg kommer frem til krysset som kan ta meg dit eller mot sørøst. Jeg har bestemt meg for løperuten. Det gjorde jeg allerede i går ettermiddag. Jeg tenkte meg gjennom hele løypa. Jeg kjenner ruta så godt nå. Etter noen kilometer på grusveien langs jordene, hvor jeg løper gjennom hvete og rug på hver sin side, svinger veien brått inn til venstre. Inn i tettere skog hvor trærne er så høye at selv i den snille brisen knirker de som på et gammelt loft når det blåser. I fjor ble jeg stående å nistirre mot enden av en liten åker, i en lysning. Var det et rådyr? Dyret stod så stille, at jeg tenkte etter hvert at det likevel var en del av en trestamme som var brukket, så jeg løp noen titalls meter til. Da jeg snudde meg før jeg ville ha mistet lysningen i skogen, var trestammen borte. Vi hadde stirret hverandre i senk i 5 minutter. Veldig rart å oppleve seg selv smilende mens man løper alene, tenker jeg da jeg passerer en gammel Ferguson og et lass med paller og nykappet ved. Ingen rådyr denne gangen. Ikke noe brukket tre. En skogsdue løfter vingene sine tungt og tregt mot trærne lenger inn. De skaper en pussig lyd når de letter fra bakken, som om de egentlig ikke kan fly, men så klarer de det merkelig nok hver gang.

Untitled-3

Videre løper jeg over et gårdstun med store rododendroner og en nymalt låve. Nabohuset er derimot preget av forfall selv om det helt klart er noen som bor der. Huset flasser en grålig maling. Det står en skjev, gammel campingvogn mot det ene hjørnet av huset. En Ford Transit som ikke har vært i bruk siden Modern Talking lå på Ti i Skuddet, er støttemedlem. Totalt resignert og har gitt opp både turtall og oljeskift. Jeg er raskt inne i scenografi fra amerikansk utkant med langhåra skitne menn med sig i kjeften og skummel bakgrunnsmusikk. Bikkja og jeg løper videre. Litt raskere nå, grusvegen mot riksveien vi etter hvert må krysse for å komme innerst i en fjord, er full av kråkesølv. Det gnistrer fra bakken. Lukten av alt som har sprunget ut de siste ukene forsterker seg inn i den neste skogen. Nærmere havet nå. Sesongen for sopp er her. Er det kantareller nede ved berget hvor grantrærne klamrer seg fast i store kampesteiner? Jeg ser kun små drops av gul sopp mellom råtne og våte grener. De lyt få stå. I stien ned mot fjorden er gresset høyt og lukter utrolig deilig. Etter det kraftige regnet i går blir dampen fra den varme bakken samt luktene så intense at jeg tenker at dette er unorsk. Det velter opp stram parfyme, fuktig kjeller, dype grønne lukter, nyperoser og kaprifolium. Gresset har vokst seg høyt siden sist. Jeg ser nesten ikke stien. Stråene kiler meg helt opp mot skuldrene.

Untitled-4

Nå åpner landskapet seg opp – jorder som går ned til havet. En blanding av kumøkk og hvitkløver sloss om plassen i nesa mi. Noen fugleskremsler på det enorme jordet står der arbeidsledig. Ingen grågås eller kråke. Jeg puster så dypt jeg kan. Luktene er så sterke, vinden så behagelig at stien langs kysten videre bare kan bli en lang fest.
Jeg passerer hytter, små gårder og hus. Åkre hvor solen fordeler strålene urettferdig i forhold til beliggenhet. Et sted står det geiter på et lite tak. Den store furua dekker dem for varm sol og de tygger rolig og registrerer muligens et løpende menneske. Foran meg har en linerle løpt og fløyet om hverandre rett over stien de siste 2-300 meterne. Leker vi sisten? Jeg ligger med perfekt puls til en langtur og takker pent nei.
Kyststien snor seg inn i småskog og stiene er så myke at jeg omtrent kunne lagt meg ned litt. Særlig når det sitter svarttrost og spiller i et av trærne. På maskinen min hjemme har jeg 8 timer fuglesang fra skog. Akkurat nå er jeg midt i det. På ordentlig. Herregud, det er så vakkert. Jeg må bare stoppe opp. Jeg tør ikke legge meg ned da jeg akkurat passerte et par på vei mot båthavna. Eller burde jeg bare… Jeg velger å fremstå som er en normal jogger.
Veien går videre gjennom en campingplass, over sandstrender, gjennom småskog med rare, små furutrær som bøyer seg for hard vestavind som sikkert kommer helt fra kontinentet. Akkurat på tuppen her, liker jeg meg så godt. Det er nesten som å være i en scene. Havet er der ute, noen vakre, lysegrønne, flate øyer, solen som kommer inn mellom grenene. Nå er jeg helt på enden og må nordover igjen. Lukten av markjordbærene som ingen plukket før solen tørket dem er så intens og deilig. Gresshopper, snekkemotor og blå himmel. Det er en deilig klisje av et postkort jeg beveger meg i. Dette blir liksom sommerens løpetur hver ferie. Når alt er på plass der det skal. Donald og Dolly som jeg passerer hvor noen har gjerdet inn en liten dam med andehus. Blomsterbonanzaen i Lyckliga Gatan hvor det ser ut som alle konkurrerer i ”Årets Hage”. En alltid så fuktig grusvei som går forbi det store hønsehuset, der hvor spraglete sau og geiter beiter et vakkert kulturlandskap, der hvor alle brunsneglers Mor må bo. Og har det endelig kommet noen i det gamle, lille huset i skogen? Neida, det står der fortsatt helt alene, uten mormor og de 8 ungene – gjengrodd, med en klatrehortensia med full frihet. Rett ved, en enslig port uten gjerde på oversiden av Det Kjempestore Bøketreet. Favorittsted. På en av de laveste grenene henger det en huske. Snart blir det vanskelig å huske på den fordi det gror helt igjen rundt. Jeg må stoppe en dag for å huske. En dag skal jeg ikke løpe – da skal jeg gå den samme løypa. En dag skal jeg bruke 8 timer.

Untitled-5

Hjemmelaget pasta med kantareller og persille
Til 4 personer

Har du ikke en støvete pastamaskin som står bakerst i skapet kan du bruke en annen god, kjøpe-pasta.

Pastadeig:
4 egg
400 g mel
en god klype salt
vann

Ha eggene i en bolle og tilsett salt og nesten alt melet. La det bli igjen ca. en liten håndfull. Vent litt for å se om du trenger det. Mel oppfører seg forskjellig og deigen skal bli verken for tørr eller klissete. Bruk bare ekstra vann hvis du får en tørr og vanskelig deig. Kna godt – jeg liker å stå ved et bord som er lavere enn kjøkkenbenken slik at jeg kan legge hele tyngden på deigen. Når deigen ser bra ut og føles fin, pakk den i plast og legg den i kjøleskapet mens du rydder opp og finner frem den støvete pastamaskinen din. Har du ikke pastamaskin må du jobbe godt med en kjevle…

Del deigen i 4 biter. Dekk til de andre bitene med et fuktig kjøkkenhåndkle og lignende mens du kjører den første biten. Start med den maskindelen som bare lager platene og still den på nivået som har den største åpningen. Jobb deg nedover til en smalere og smalere åpning. Jeg dropper de siste 2 hvis jeg lager spagetti – da blir det vanskelig med både det ene og det andre. Ha en stor skjærefjøl ved siden av. Mulig du bør legge ned pastaplaten for å drysse på litt mel. Blir platene for lange deler du den bare i to. Heng platene opp over det som måtte passe, jeg bruker kleshengere… Eller bare legg dem ned uten at de kommer borti hverandre eller at de klistrer seg til underlaget. Når all deigen er kjørt til plater lager du spagetti eller tagliatelle eller hva du vil.
Skal du ikke koke den med en gang kan du drysse på ekstra mel og rote litt rundt i pastaen slik at den blir dekket med en supertynt lag med mel og ikke klistrer seg til hverandre eller henge den pent opp.

Soppsaus:
kantareller – så mye du har funnet eller kjøpt
½ løk, finhakket
et par hvitløksfedd, finhakket
noen klatter meierismør
fløte, Crème Fraîche eller en blanding – ca. 2-3 dl
persille, finhakket
masse nykvernet pepper
parmesan

Ha i en klatt smør og stek løk og hvitløk på middels varme, til det blir mykt og varmt.
Ha i sopp og litt mer smør og stek til det blir gyllent.
Ha i fløte og/ eller Crème Fraîche – og la det koke litt inn med sopp.
Dryss på med persille og server på nykokt pasta.
Pepperbøsse og parmesan ved siden av. Og kanskje et glass rødvin?

Tips!
Kok opp masse pastavann med litt salt. Skru av og legg på lokk. Da er vannet nesten klart til å kokes opp igjen når det nærmer seg og det går raskere.
Når soppsausen smaker godt og er klar skal pastaen bare koke et par minutter.
Blir soppsausen stående for lenge vil kremen koke inn. Ha evt. i mer fløte/ Crème Fraîche rett før servering.
Det viktigste er at pastaen ikke koker for lenge eller må vente for lenge etter den er ferdigkokt. Hjemmelaget pasta må spises med én gang den er nykokt. Sil fra vann – la det bli igjen bittelitt kokevann, ha pasta tilbake og rør raskt inn litt meierismør eller en god olivenolje. Server med en gang sammen med soppsaus.

Jul i siste lita!

Untitled-1

Det er INGEN i hele verden som kan si ordene tjukklefse, svineknoke eller noe så hverdagslig som brød for den saks skyld, på en slik måte som Bodil Nordjore kan. Det blir stille, litt sånn avventende beundringstille og ja, det er nesten litt sexy, spør du meg. Og som hun sier selv, får man på seg en kofte og et skaut, blir folk plutselig myke.
Og så mener jeg bestemt, at dialekta til Bodil, kombinert med resten av dama, får en til å ønske å få ligge på fanget hennes som en katt.
Et 2-dagers lefse- og flatbrødbakekurs i regi av Brød&Korn, med Bodil Nordjore som foreleser, blir jo nesten som en våt drøm for en slik som meg. Atpåtil ble kurset holdt i nærheten av trakter hvor jeg har tråkket stier som barn, enten som påheng til SynnøveBudeie fra Hundorp når hun skulle ut eller inn med kua, langs nedlagte setergrender men også på fullt aktive grender med våronn, melkebil som hentet spann i melkerampene, fjellpilten, en rullende butikk hvor vi handlet kolonialvarer, skinker som hang under tak og med foreldre som alltid skulle ut på tur. På evig soppleiting sensommer og høst, ørretsanking i kulpene ned mot Lågen eller bare nye ruter som skulle tråkkes. Det skal sies at Bodil er fra Telemark og bor i Vinje, og ikke Gudbrandsdalen og Ilsetra, hvor vi fikk lov til å være elever et par dager, under påsyn av kanskje den i landet som kan mest om norske mattradisjoner. Etter en deilig lunsj på Telemarkstunet som ble bygget i forbindelse med OL og innkvartering på det koslige tunet ved Ilsetra, fikk vi sette oss ned i smøreboden som i dette tilfellet var gjort om til bakstehus. Vi skulle endelig innlemmes som bakstekjerringer, få føle på deigkonsistenser, rulle med kjevler og steke på takker.

Untitled-2

Dag 1 er flatbrødets dag. «Vi skal bruke lause, varme deigar». Sier Bodil. Og man skjønner det er mye omsorg bak en leiv. Underveis mens grovt, sammalt «kveiti», rug, melk og salt (helt til slutt) blir fantastiske, vakre former, får vi høre anekdoter, norsk matkulturhistorie og nyttig info om «braudet». Flatbrød er det eldste brødet vi har. «Det er gøtt å bake – jeg blir rik når jeg har braud – matlaus når jeg ikke har det». Og vi står der hengivne med deig på hendene, kjevler, takker, bakepinner og en smule usikkerhet. Er deigen løs nok? Er den tynn nok? Er takka passe varm? Burde jeg snu flatbrødet nå? Bodil svinger seg rundt bordene våre og gir oss komplimenter for flatbrødene eller en forklaring på hvorfor dette ble litt pussig «litt for tung på ratti nå» og kjevla får mindre trykk. Ordene fra Bodil føles like godt som de nystekte flatbrødene smaker.

Untitled-4

Untitled-3

Dag 2 blir desserten. Lefse. Og min store helt i hverdagen, lomper. Mer om det senere. Gode råd og historier kommer «naa rekandes paa ei Fjøl». Vi får høre om hvorfor man hadde bakstedager, da bakstekjærringene møttes for å bake. Det var blant annet fordi korn var lettere å lagre enn mel, som da på disse dagene ble malt for å bake stabler med flatbrød. Uansett var det ikke lett å lagre hverken mel eller korn, så da poteten kom, ble den en velsignelse. Og etter poteten kom avholdsbevegelsen… Bakstekjærringene hadde stor makt. Det var ingen som kødda med dem. Og ble stabbursnøkkelen stjålet, fordi mannen var ute etter, ikke øl kanskje, men roten til sterkere saker, gikk damene til rettssak. Bare i Trondhjem er det 3 kjente saker hvor kvinnene gikk til sak mot sine egne menn. Disse damene forvaltet det kjæreste gårdene eide – nemlig en kunsten å lage skikkelig god mat og drikke. Gjerne etter oppskrifter de forvaltet etter familiens tradisjoner. Brødet ble brukt for å fylle opp ved siden av annen mat og jeg tipper at ferskt «braud» var like godt da, som det kan være i dag. Det var ei budeie, som etter en hyrdestund tok til å spise på noen blingser hun hadde liggende på nattbordet og forklarte det med «at hun måtte jo ha braud ved siden av noe så godt»..

Her er oppskriften på Mørlefse fra Brød&Korn – kanskje de enkleste å lage for de fleste da du ikke trenger en takke. Bruk en stekepanne og smak på deilig, norsk tradisjonsmat. En takke kan man også spleise på – det er jo bare hyggelig med felles bakstedager. Jeg hadde ingen ok bilder av mørlefsene men jeg har bilde av dem på Instagram.

Mørlefse
6 egg
4-6 kopper sukker
1 l Kulturmelk
500 g smør
1 seterrømme
500 g lys sirup
3 ts natron
9 ts hjortetakksalt
2 1/2-3 kg hvetemel

Pisk eggedosis av egg og sukker.
Smelt sammen smør og sirup.
Rør natron og hjortetakksalt ut i kulturmelken og la det stå litt.
Bland inn resten av ingrediensene og tilsett mel til deigen akkurat ikke er klissete lenger.
La deigen stå litt for å fastne før du kjevler ut leiver til en tykkelse på ca. 0,5 cm.
Bruk et glass som har en radius litt større enn vanlig til å stikke ut fine lefser.
Stekes i stekepanne eller på takke på nest høyeste temperatur til de er svakt gyllenbrune på begge sider. Du vil kunne kjenne at lefsene blir litt lettere når de er gjennomstekte.

Tips! Du kan bytte ut noe av hvetemelet med bygg eller havre og bake ut i havregryn om du ønsker en sunnere lefse. Du kan gjerne fryse ned lefsene.
Du kan gjerne halvere oppskrifter, men aldri doble, sier Bodil.
Jeg sendte med barna noen i matpakken. Superstas! Og har du litt grovt i deigen samt at du baker dem ut i havregryn – burde vel det være greit?

 

Untitled-5

 

 

Borte med blæsten – forelsket i Danmark.

Untitled-1

Brombær. Kartoffel. Bagefter. Brusebad. Mandelmassenasse. Morgenmad. Guff. Lammekølle. Pissehårdt. Fedtmule. Halv fjærs. Snabelvand.
At vi nordmenn aldri klarer å lære oss at halv fems er 90 og at å spørre etter en bolle gjør danskene enten forlegne, fnisete eller rødmende, er kanskje ikke så farlig. Kamelåså? Det vet ikke danskene heller hva betyr.
Det er en klisje å si at det er «dejilig» å være norsk i Danmark. Men den god klisje. Etter en fantastisk tur rundt og på øyene i Limfjorden på Jylland på vårparten, skjønner jeg jo at Danmark er mer enn en bondgård på Møn (hvor jeg har hatt noen fantastiske somre) og å vandre på brosteinsgater i København (en aktivitet som jeg forøvrig elsker).
Flatt og frodig som Danmark er, flatt generelt sett hele året, frodig, særlig akkurat når våren forvandles til sommer. Rapsen omfavner landskapet og vi må bare stoppe for noen bilder av de guleste åkrene.

Untitled-2

Kort og godt
Mat som er så kortreist at den omtrent bare har snudd seg og rett og slett spasert inn døra, havner etterhvert på bordet vårt. Ikke bare vakkert å se på men også veldig smakfullt. Hvem hadde trodd at vassarve og gran kunne smake så godt. Hvem hadde i det hele tatt trodd at man skulle spise ugress og hageblomster inntil for noen år siden da Nordisk Mat kom for alvor på menyen. Lyng Dal Hotel&Restaurant baserer seg på det de finner i naturen rundt, er familiedrevet og tenker som favorittdyret mitt i boken Fredrik, som plukker sesongens grøde for så å sylte, tørke, koke og legge ned til resten av året. (Det er selvfølgelig en dypere mening i denne boken også).
Etter et deilig måltid fortsetter vi gjennom sletter, åkre og vakker natur og snart går vi opp trappen til Gamle Skovridergaard (for «fordybelse og velvære») for nok en lunsj denne dagen samt et raskt kokkekurs i dansk tradisjonsmat. Såpass raskt at vi ikke rakk å spise den selv – men muligens like greit etter å ha spist 2 stk formiddagsmat. Det var derfor til vår fordel at de siste måltidene skulle skylles ned med snaps hos Birthe Ladefoged. Hun driver Viskum Snaps og en gård hvor hun dyrker urter, frukt, bær og blomster som hun lager snaps på. Jeg lover deg – det finnes en snaps for enhver anledning – for glede, sorg og sykdom i hyllene hos Birthe. På gården driver hun også kafe og hun arrangerer smakinger. En tur innom Viskum Snaps er et must når man er helt på tur rundt Limfjorden.

Untitled-3

For en med kraftig halsbetennelse var det derfor flott å kunne legge ned sin egen, spesialkomponerte snaps, sett bort fra at urtene skal ligge noen uker på sprit før den kan nytes, så var i allefall tanken god. Mulig den også hjelper mot andre ting. Prokastinering, kanskje? Jeg kan jo håpe.

Untitled-4

Limfjordsglæder (som forøvrig også er tittelen på en bok som er trykket og gitt ut i Danmark og som blant annet forteller om at man aldri blir ferdig med Limfjorden, og det forstår man etterhvert som man reiser rundt og i fjorden)  er  det mange av, det har vi allerede erfart – de ligger som østersene på bunnen; tett i tett. Vi tar inn på Hotel Strandtangen som ligger i Skive. Før Limfjordsgsglædene ligger på tallerkenene våre får vi en innføring i Limfjordsøstersen. Hvis man liker østers så er altså Limfjorden stedet da det er festivaler og restauranter som hele tiden har dette på menyen.

Untitled-6

Østerssafari er det også mulig å være med på. Den som første gang åpnet en østers og slurpet den i seg var en kanskje en tøffing, eller bare ekstremt sulten – men altså, har man gått inn for å smake på østers så vil jeg påstå, at etter noen ganger, vil man elske det! Etter en østerssafari, hvor vi praktisk talt tråkket på herlighetene hvorhen vi gikk, fyrte vi opp en grill ved stranden, inntok dem både au naturel og gratinert med diverse snadder. Østers skal selvfølgelig skylles ned med bobler, være seg innendørs i krystall og i pen bekledning eller utendørs i flatt landskap iført vadebukser og med rennende nese.

Untitled-7

Øyhopping
«Det kommer ikke noen fra høyre her, som jeg kan se», spøker den blinde guiden vår, arkeolog og museumsinspektør John Brinch Bertelsen som blir med minibussen vår etter en veldig kort båttur (3 minutter) over til øya Fur. Øya ligger midt i Limfjorden er 22 km lang, det bor 800 mennesker her og det finnes 7 spisesteder, 8-9 bed&breakfasts og 500 sommerhus. Og så har øya et skikkelig bra bryggeri. Fur Bryghus. You bloody fool. You should never mix your drinksSom sagt i litt dårlig forfatning med en dårlig hals og høy feber har jeg for første gang i et anfall av å gå glipp av noe på en matreise samt det å være en anestesileges datter, blandet div medisiner på en, tja, ikke helt korrekt måte. Ølsmakingen finner jeg ut av at jeg dessverre bør stå over, men en fin runde på bryggeriet samt en deilig lunsj i kafeen, klarer jeg uten å falle helt sammen. Dessuten er vår blinde guide og furboer en ypperlig historieforteller og med en utrolig kunnskap om både miljøet, geografien, geologien og naturen på øya. Fur er full av fossiler og klinter etter vulkansk aske. Vi besøker også et punkt på øya hvor man visstnok skal ha Danmarks beste utsikt og hvor man kan se 1000 km i klarvær. Det er ikke bare jeg som føler meg sløv denne dagen – været er også tåkete. Reiser man rundt på øya legger man merke til alle fiskene som viser vei eller bare står der i naturen. Dette er et kunstprosjekt som har pågått siden 2000 og har blitt et kjennetegn for øya.

Untitled-8

Untitled-9

Slagter Mortensen
I Lemvig ligger godtebutikkene vegg i vegg. Oste- og slaktebutikken til Mortensen får enhver matelsker til å stå lenge ved glassdiskene og bare lure på hvordan, hvor mye, hva og herregud hva skal jeg velge… Der er det lett å gå amok for en som meg. Muligens pga en lettere sedativ følelse, klarer jeg å la bankkortet ligge. Smaksprøvene fra butikkene gir meg heller en forsmak på hva som skal komme når vi senere på dagen besøker Bovbjerg Fyr og produksjonslokalene ved siden av til den fantastiske Vesterhavsosten. 16.500 oster ligger til lagring mens den salte luften fra Vestehavet kommer inn fra siden. Ost, as. Trenger ikke mer.

Untitled-13

Korte ferjeturer kan man bli vant til. På øya Venø får vi komme hjem til Inger M.Thoustrup som driver en gård ytterst på nordspissen. Venø er en liten øy som ligger i den vestlige delen av Limfjorden. Her er løper glade sauer sammen med lykkelige, uvitende lam og gresser i den storslåtte naturen, på enger og lyng som går ned mot strendene. Ikke rart både potetene og lammet de produserer her blir av ypperste kvalitet som restaurantene i området benytter seg av.

Untitled-10

Landsbykro
Sier noen ordet KRO dukker et bilde av et bindingsverkhus med et dansk flagg utenfor samt fornemmelsen av stekt kjøtt av ett eller annet slag, opp. Man kan ikke reise rundt i limfjordslandet og ikke spise på kro. Altså, man er ikke i Danmark uten å gå på kro. Sevel Kro åpner armene som bare en røslig danske kan klare.
Hans Kurt Nielsen er krovert og serverer oss historier som går tilbake til 1662 samt en vestjysk spesialitet, nemlig Ølben servert med kålstuing, brune poteter, rødbeter og hjemmelaget sennep. Og selvfølgelig rugbrød. Denne retten står på menyen under «frokost» – som da alstå betyr formiddagsmat. Er det rart danskene foretrekker en «lille en» midt på dagen? Nei, jeg syntes ikke det…

Untitled-11

Akkurat så pussig det kan være å se en danske på ski kan det være å se en bisonokse gresse i det jyske landskapet nær Holsterbro. Men dansker liker seg i den norske fjellheimen og bisonoksene til Jeanette og Bo Witte-Pedersen trives på markene rundt Nørre Kærgård som de driver. Bisonkjøtt har mer sødme og fylde enn oksekjøtt og strukturen i kjøttet gjør at stort sett alt kjøtt på bisonoksen er mørt, noe som gjør at kjøttet er ettertraktet både i forhold til smak og sunnhet. Jeg skjønner at det ikke er noe særlig å lure seg inn bak gjerdet og ut på marken med kamera. Bisonen løper med fart opp til 60 km og er ganske så atletisk på tross av formen og størrelsen. Jeg nøyer meg med en smaksprøve fra butikken samt et bilde av bonden og en hodeskalle.

Untitled-12

Jeg reiste med VisitDenmark og alle stedene vi besøkte er åpent for gjester. Sjekk ut nettstedene da det er mulig at man må bestille i forkant av et besøk. Limfjorden og området rundt, er som en matkurv av ypperste klasse. Det finnes mange matfestivaler blant annet en nå 6.-9.8. Nordvestjyllands største matfestival, Sansefestivalen.

Sjekk også ut Smagen af Danmark, Kulinarisk Vestjylland, Silkeborg Restaurantguide, Snapseruten, VisitHolsterbro, VisitnordJylland

Høstens vakreste skogsopplevelser

Untitled-1

Jeg klarer ikke å dy meg. Ved siden av meg på bussen er det noen som spiser. Det ser ut som- og lukter som muffins. Nysgjerrig som jeg er på hva og hvorfor folk spiser som de gjør, spør jeg hva de spiste till middag i går. Og i forigårs. Altså – det skal sies, dette er ikke noe jeg gjør vanligvis. Jeg sitter nemlig på bussen til Stryken. Der toget med skifolka stopper hver vinter, med alle milslukerne. Og hver høst, eller som jeg ser det i år, en fantastisk sensommer, går det busser med løpeglade fra Sognsvann en lørdag tidlig i september, til samme sted, for så å sende dem hjem igjen til fots. 30 kilometer gjennom Nordmarka. Altså Nordmarkstravern! Grusvei og sti i en akkurat passe blanding. -Så ja, hva spiste du i går? Joa, man spiste slik at man skal klare å løpe hele veien hjem til Oslo igjen. Og jeg skjønner, der jeg sitter på bakerste rad, at vi alle er en gjeng pasta-carbonara-spisere. Samtlige på rekka og setene foran satt torsdag og/ eller fredag kveld og gaflet innpå pasta med eggeplommer, parmesan og bacon.
Startskuddet på Stryken går kl 11 og ca. 1.200 syntetisk på/avkledde, blide, klare, akkurat passe mette folk, spinner i grusen. Turen gjennom Nordmarka er en fantastiske opplevelse denne dagen. Jeg får dessverre alltid litt kink i nakken på denne tiden av året i skogen. Det er virkelig ikke det beste å se etter sopp når man løper. Sliten i øynenen blir man også. Noen ser litt rart på meg der jeg roper «ÅH – kantareller». «Se! Piggsopp!» Glede og frustrasjon om hverandre – Jeg vet jo i mitt svette sinn, at jeg ikke kommer til å GÅ tilbake for å plukke den soppen jeg ser under de gamle trærne, pesende opp Gørjahøgda. Men – det er mulig det hjelper å tenke på mat når man løper. I hvert fall når det nærmer seg Sognsvann og en eller annen foran meg roper «ØL OG POTTIS». Som en slags gulrot for seg selv og andre. Herlig, et skikkelig mat-menneske, tenker jeg. Lørdag kveld blir det øl. Ikke pottis, men take out – sushi og pizza. Jeg orker ikke å lage mat.
I dag, er det nok en gang freddan, og det blir variasjoner over quesedillas her i heimen – i morgen er det nemlig en ny skogstur og det er nok bra med fyllstoff i en norsk calmex-rett også.
Carbonara, er helt klart en super rett dagene før man skal løpe – og som restitusjonsmat – og hvis noen forbinder restistusjon med essensielle fettsyrer og en nutridrink så dem om det- jeg liker heller tanken på mat. Og fett, karbo, protein etc er jo nettopp en Pasta Carbonara, med bacon, pasta, litt fløte og mye parmesan, samt ekstra kylling for å fylle opp, hvis du vil. En skikkelig fruktsalat marinert i en sukkerlake med stjerneanis, gjerne med en kanel-is ved siden av, gjør måltidet komplett. Pastaretten er så mektig i seg selv, at en kraftigere dessert ville blitt i overkant. Men for en Nordmarkstraver så går vel det meste… Det kan være fint å ha en sofa etter et slikt måltid. Og i hvertfall etter et slikt løp.

Untitled-2

Pasta Carbonara
En Carbonara skal egentlig ikke ha fløte i seg, men jeg har alltid brukt bittelitt og syntes det funker bra.
Til 4 personer
400 g spaghetti
300 g bacon
4 eggeplommer, romtemperert
2 kyllingbryst
4 ss toppede ss revet parmesan
1 dl fløte el matfløte
masse nykvernet pepper
(godt med erter også)

Kok pasta etter anvisning på pakken. Del bacon og kylling i små biter og stek først kyllingbitene på høy varme i ca 1-2 min, sett ned varmen til middels og ha i bacon. Stek til baconet har den konsistensen du ønsker. Sil av vannet på pastaen (al dente) og ha den tilbake i kjelen. Hell i fløte og varm opp. Ta vekk fra platen og tilsett eggeplommer, bacon og kylling samt det meste av parmesanen. Rør til blandet. Kvern over masse deilig pepper og dryss over resten av osten. Spis med én gang.

Untitled-4

Marinert fruktsalat
I denne salaten kan du ha det meste av frukt, det er egentlig bare kjøpmannen din som setter begrensing. Jeg brukte
2 pærer
1 granateple
2 nektariner
3 store plommer
½ galliamelon
1 stjernefrukt
4 stjerneanis
1 dl vann
1 dl sukker/ honning
Du kan også bruke ananas, appelsiner, eple, druer, fersken, mango og papaya for å nevne noen.
Kutt all frukten i biter. Kok opp vann, sukker og stjerneanis, la det koke i ca 8 minutter, til du kjenner en deilig lukt av stjernanis. Hel laken over den oppkuttede frukten og la det stå en liten stund, jo lenger jo bedre. Ønsker du deg en is til dette, kan jeg fortelle deg at ved å kjøpe en skikkelig god vaniljeis, la den mykne forsiktig opp i kjøleskapet og så blande inn 1-2 ss kanel, for så å sette på frys igjen, får en utrolig god og lettvint variant av ”hjemmelaget” is. Veeeldig godt til fruktsalat.

Skitten og fullkommen!

Untitled-1

November 2012. Jeg suser avgårde på autostradaen fra Milano, mot skråningene som ligger opp mot Alpene og byen Alba. Det er tåkete. Veldig tåkete.
Nebbia, som tåke heter på italiensk, er ikke et sjeldent syn i disse traktene utpå høsten og en av de mest kjente druene som vokser i Piemonte har fått navn fra denne, Nebbiolo, som også omtales som Italias beste drue. Jeg befinner meg altså i full fart midt i Italias mat- og vinkurv. Som en 6-åring i et gigantisk tivoli gleder jeg meg til å smake på viner laget på de druene vi kjenner fra etikettene på Vinmonopolet, druene Barbera og Dolcetto, samt Nebbiolo. Jeg kan ikke så mye om vin men har funnet ut at jeg er mest glad i de saftige, bløte rødvinene, som er laget på Barbera og som passer perfekt til typisk, enkel italiensk mat. En mann som lager en slik rødvin, er Alberto Fenocchio.
Vi treffes i sentrum av Alba.

Untitled-2

Det småregner – gårdsdagen og siste natt var betydelig verre. Vinbonden skal i utgangspunktet ta meg med på trøffeltur, eller trøffeljakt, som det heter. Men det er forandring i planene – grunnen i områdene hvor vi skal treffe ”jegerne” er for våte nå til å lete etter trøffelen, så vi drar opp til vineriet som ligger i Bussia Sottana, i hjertet av det tradisjonelle Barolo-området. Ved siden av de saftige vinene som jeg liker så godt, lager han og broren Claudio 3 Baroloviner som er fra de beste vinmarkene i området, Bussia, Cannubi og Villero. Kompromissløse som Fenocchioene er, har de holdt på de tradisjonelle metodene og formidler vinmarkenes unike karakter og personlighet ved å bruke vinifikasjonsmetodene som Stefano Fenocchio benyttet seg av i på slutten av 1800-tallet. Muligens tråkker de ikke druer lenger, men filosofien ved å tenke at jo mer andre produsenter moderniserer metodene, jo mer unike vil vinen til Fenocchio være. Etter en fin omvisning blant gamle fat og smakinger av vin som er i forskjellige faser av prosessen, kjører vi hjem til huset til Alberto og kona Annamaria. Hun har formiddagsmaten klar. Vi er midt i sesongen for den hvite trøffelen, og jeg kan ikke tenke meg at dette blir et måltid uten denne. Fortsatt 6 år…

Untitled-5

Blideste dama i Piemonte møter oss i døra og forlanger straks at vi setter oss rundt et dekket bord. Duften av trøffel ligger lavt. Så kommer de, som perler på en snor, rettene Annamaria har forberedt de siste timene. For det er ikke fast food dette. Først serverer hun en tradisjonell rett, Fonduta al tartufo bianco d´Alba. En mektig, men nydelig rett, som krever en saftig og frisk rødvin, akkurat som jeg liker – akkurat slike viner Alberto har… Jeg blir ganske mett, men den følelsen klarer jeg å overse glatt. Etterfølgende perler er ravioli med ragu hvor Alberto heller over varm Barolo, så kommer kalv med grillede gulrøtter, en pen gjeng fantastiske, lokale oster og avslutningsvis, kokte rødvinspærer med knust nougat. Serrriøst – til lunsj. Tanken på at det bare er noen få timer til middag har jeg ikke engang plass til.

Untitled-6

Ut på tur. Det må være instinktet som gjør at jeg klarer å bevege meg.
Instinktet sier luftetur. Ut mot åsene rundt Barolo treffer vi Flavio og Aldo, trøffeljegerne. Eneste våpen de bruker er hund og hakke. Og en stokk som fungerer som en peker for å vise hunden hvor den skal grave samt at man kan også kan hvile seg på den under lange dager. Høsten har meldt sin ankomst med klare farger, et lettere løvdryss og mer eller mindre ferdigplukkede drueranker, kun noen klaser som henger igjen til engler og fugler. Gutta står klare med den godt erfarne Miki, en eventyrblanding på 4 bein. Vi spankulerer rolig mellom løvtrærne, for det er nettopp det vi gjør, tilsynelatende som planløse tenåringer, ikke noe nordisk stavgang og førstemann til toppen her i gården. Flavio og Miki går foran. De har en pussig og fascinerende kommunikasjon, Flavio nesten hvisker små kommandoer og oppmuntringer til hunden hele tiden, Miki logrer og går med hodet ned i marken. Den gråhårete, gamle hunden får godbiter, så den drives muligens av rent instinkt etter nytelse, men til gjengjeld får Flavio og Aldo noen skitne klumper, nesten verdt sin vekt i gull. For plutselig blir Miki veldig interessert i å grave i løvet. Aldo bøyer seg ned og hjelper til samtidig som han passer på at hunden ikke blir for ivrig, slik at en eventuell, hvit trøffel ikke blir ødelagt. Hender fulle av jord blir ført opp mot nesen. Aner vi en svak lukt av trøffel? Ja, det gjør vi. Frem med hakken og snart åpenbarer det seg en klump i jorden. Klumpen blir børstet og lagt i en tøypose sammen med andre klumper i forskjellige størrelsen og farger. Hullet blir dekket igjen av jord og løv, dette slik at ingen kan se at noen har gravd i jorda, men også for å la sporene til trøffelen få flere muligheter. Flavio forteller også at de kan gå flere ganger til samme sted samme dag for å lete. Det er fordi trøffelen bare skiller ut lukt når den tar seg en pause fra voksingen. Og det gjør den jo innimellom.

Untitled-7

Det som slår meg der jeg sitter med en møkkete, hvit Alba-trøffel og virkelig drar inn duftene den sender ut, er at jeg prøver hardt å finne en knagg å henge denne særegne lukten på. Men jeg klarer det ikke, det er ingenting jeg kan sammenlikne den med. Det jeg tilslutt klarer å si, etter at jeg sikkert har sett passe pussig ut de siste minuttene med øynene lukket, med en liten, skitten klump under nesen, er ett eneste ord – Perfekt. Hvit trøffel lukter noe som er fullkomment. Den er ferdig. Man trenger ikke noe mer. Done. Noen har sagt at den er som en symfoni av dufter, en harmoni av behagelig og spennende aromaer. Man kan kanskje finne dufter av hvitløk, honning, urter og høy, men likevel er den helt særegen. Dette er også derfor man sier at trøffel ikke skal serveres sammen med f. eks stekt kjøtt. Den skal rett og slett ikke være sammen med ”stor” mat. Det eneste kjøttet jeg syntes trøffel kan få være sammen med, er tynne, rå skiver av kjøtt, altså en carpaccio, som med dråper av god olivenolje og nykvernet pepper, gjør en deilig forrett. I Piemonte under trøffelsesongen, får man trøffel i risottoer, i polenta og selvfølgelig på pasta. Ellers er egg det som er greia. Egg og trøffel har en forlovelse, de opphøyer hverandre, de utfyller hverandre og de utgjør helt klart en av de enkleste og beste rettene i verden. En perfekt stekt omelett med revet trøffel

Untitled-8

En liten kjærlighetshistorie-
Det er vel omtrent 15 år siden nå, da jeg praktisk talt hadde rota meg litt bort etter å ha satt meg på feil buss i Roma. Jeg havnet i en liten landsby i sentral-Italia, hvor det tilsynelatende ikke fantes noen overnattingssteder. Det endte opp med at jeg til slutt måtte haike med 2 unge gutter som hadde kjennskap til et ”camere” som jeg kunne leie. Lettere skremt over mitt eget valg av transport, kjørte de meg heldigvis hjem til en gammel dame som eide et lite hus som lå midt ute i druelandskapet. Jeg kunne nok likegodt hatt et skilt rundt halsen som sa ”reiser alene” for ut på ettermiddagen kom en nederlandsk familie, som tydeligvis også bodde et sted på gården hos den samme damen, og banket på døra mi. De ville ta meg med ut på middag i landsbyen. Det ble mitt første møte med den italienske trøffelen. Vi var i slutten av mai, så dette var den typen som blir kalt sort sommertøffel. Det var et ganske så enkelt møte. Altså mellom meg og Trøffelen. Men helt klart kjærlighet ved første tygg. Trøffelen ble servert av en servitør med en såkalt giljotin, revet tynt over hjemmelaget spagetti som var surret i smør. Av de måltidene som har gjort størst inntrykk på meg, var dette helt klart et av dem. Det skal sies at slike måltider også skapes av selve stemningen rundt, men uansett, glemmer man ikke sitt første trøffelmåltid. Og man glemmer heller ikke at det tilsynelatende er så lite som skal til for å lage et slikt måltid. Men man trenger altså en trøffel, og sist jeg sjekket prisen her i Oslo – så kostet den 64.000,- pr kg! Da snakker jeg om den hvite trøffelen, kongen på haugen, som snart nå er i sesong og selges på markedene i Italia, blant annet i Piemonte, som kanskje er den regionen i Italia hvor den trives best. Men du trenger på ingen måte å blakke deg for å nyte en god trøffelrett. Til et spagettimåltid med trøffel bruker du omkring 40-60 g trøffel til 4 personer. Og kjøper du svart trøffel når den er i sesong, betaler du mye mindre enn den hvite. Spagetti koster omtrent ingenting, så da kan du starte med den sorte diamanten og så unne deg en hvit, når du får igjen penger på skatten.

Untitled-9

Hvordan den vokser – Tartufo Bianco – hvit trøffel – Tuber Magnatum Pico

Trøffel er en sopp. Sporene til trøffelen begynner å spre seg fra våren, spirer og gir liv til soppen som videre nyter godt av det trærne og røttene kan tilby. Røttene til disse trærne vokser i symbiose med sporene til det som skal bli trøfler. Mellom høst og vinter, hvis klima og miljø tillater det, får soppen vokse seg til det vi kjenner som trøffel. Fra og med oktober er det altså sesong og trøffeljakt. Da kan man se, som oftest menn, gående rundt i områder hvor det vokser trær som lind, eik, popler, bøk, lønn og hassel med hundene sine. Det sies at når det er en bra sesong for trøffelen, er det en dårlig sesong for vin. Og omvendt. Det er fordi trøffelen, som trives best i kalkrik jord, trenger en fuktig sommer for å trives. Det finnes hundrevis forskjellige trøfler, men kun 9 er spiselige – på toppen troner den hvite trøffelen.

Trøfler er feenes og de underjordiske sine stimerker; en uregelmessig- og knudrete skapning formet av sovende planters hjerteslag.

Fonduta al tartufo bianco d´Alba
400 g Fontina (ost)
40 g meierismør
2 dl melk
4 eggeplommer
salt

Del osten i biter og legg den i melken. La den ligge i 3 timer. Ha ost- og melkeblandingen i en kjele sammen med smeltet smør og rør godt mens det smelter – det skal ikke koke. Rør til fonduen får en kremet konsistens og ikke lenger har ”ostetråder””. Rør inn eggeplommer, en om gangen og smak til med salt. Server varm med et dryss av trøfler.

Untitled-10

Reiser du til Piemonte kan man leie seg et rom hos Alberto og Annamaria.

Vino:

Årets beste vandring

Matstreif er en matfest som virkelig begynner å få satt rota si dypt her i byen. Lykke! Bondens Marked bidrar sterkt og det var en glede å vandre rundt i helgen på Rådhusplassen – på sommerens siste utpust.

Untitled-1

På Matstreif fant jeg ikke bare glade matfolk (du vet at matfolk er blide folk?) men også masse snadder bønder og produsenter hadde med seg hjemmefra. Stolt, god og ren mat. Fra jord til bord. Tingvollost, honning fra Helnora, fantastisk geitost fra Prestholt, kantarellkaramell (etter ønske fra barna), grønnsaker fra Korsvold og Furuvoll Gård, saft, røkelaks fra Leiren og en haug med deilige smaksprøver…

Untitled-2

En del av grønnkålen jeg hadde med hjem bruker jeg til juicing, det samme med stilkene på den fantastiske brokkolien og stangsellerien – blomkålen gikk til suppe, rotgrønnsaker til søndagsmiddagen og honningen, ja, den går til brødskiva, teen, yoghurten og på MartinMinstemann sin fiskekake. Ja, han spiser faktisk fiskekake med honning. Og på eggerøra. All ære til han for sitt eget matstreif.

IMG_6366-1

Noen ganger trenger man et spark for å få kroppen i gir. Noen ganger trenger kroppen noe annet etter den laaange helgen som var morsom, men som tilsynelatende setter preg på både hode og mage i flere dager etterpå. Noen ganger er det deilig å vite at man bare får i seg gode saker, som kropp og sinn bare har full glede av.

Drink your greens
2 epler
3 stilker stangselleri
1/2 stang brokkoli
1 stort eller 2 mindre blader grønnkål (evt 1 god neve spinat)
1/2 lime
1/4 agurk

Det beste er selvfølgelig å bruke økologisk. Vask og kjør i juicer. Jeg pleier å ta skallet av sitrusfrukter (ikke det hvite). Det skal sies at en grønn juice som dette faktisk smaker godt. Eplene og limen tar spissen av det grønne, hvis det er slik at du ikke liker en for grønn smak. Jeg har mange andre varianter over juice også, men det får komme en annen gang.

IMG_7825-1

Blomkålsuppa
1 stor sjalott, skrelt, i biter
1-2 fedd hvitløk
1 blomkålhode, rens, del i buketter
1/2 liten sellerirot, skrelt og delt i biter
8 dl gr.buljong/ kraft
1 stor ss rømme
1/4 sitron
1+1 ss smør

Persilleolje:
1 god neve kruspersille eller bladpersille
1 dl olivenolje

Ha 1 ss smør i kjelen. Stek løk og hvitløk til mykt og blankt. Ha i sellerirot og blomkål. La det surre et par minutter før du har i buljong. La det koke til grønnsakene er møre. Kjør til jevn suppe med en stavmikser eller i en food processor. Tilsett rømme og 1 ss smør og bland godt. Smak til med sitron, salt og pepper.
Persilleolje – kjør alt i en food processor eller med en stavmikser.

Annet godt i og til en blomkålsuppe:
stekte kamskjell
bacon i små biter
biter av spekeskinke, som den er eller sprøstekt i panne
biter av stekte, små blomkålbiter
biter av stekte, små sellerirotbiter
stekt chorizo
parmesan, enten som den er eller som parmesan»chips»
hvitløksbrød
gode krutonger
pesto
ristede, hakkede nøtter eller frø
div urteoljer, som gressløk, basilikum, timian..

Andre grønnsaker man kan ha sammen med blomkål:
fennikel
purre
asparges
jordskokk
brokkoli

Untitled-3

Fjærkreklubben

Untitled-1 kopi

En fugl er helt klart mer enn noe som ligger stykkevis og delt i kjøledisken.

Bruksfugl
Jeg kjører inn på tunet til Bakke Gård på Rygge. Vel ute av bilen er det en alarm som går. Pussig, tenker jeg. Den er ikke helt som alle andre alarmer. En nydelig hund står med logrende hale og virkelig smiler meg velkommen. Alarmen går fortsatt, men har blitt svakere. Den har på en måte bare flyttet på seg, lenger bak hovedhuset.
Kathrine Bakke tar i mot meg. Hun driver blant annet Bakkes Kattepensjonat som også ligger på gården. Jeg er stadig vekk innom hos henne på somrene for å handle grønnsaker i det flotte gårdsutsalget de har hvert år. Og så har hun fugl. I flere varianter, farger, størrelser og bruksmuligheter. Da jeg var innom forrige sommer hadde moskusendene holdt hele gården ren for brunsnegler. Og som jeg etter hvert skjønner, ”alarmen” er de 3 perlehønene som jeg ser går på lang-lang-rekke lenger bort ved åkeren. De sier i fra når det kommer uvedkommende til gards, være seg to- eller firebente. Ironisk nok var det ei perlehøne som ble tatt av reven i fjor, mulig den var en smule dumdristig og gikk så ned med det synkende skipet.

Untitled-2

Matfugl
Kathrine spiser ikke fuglene sine, verken kyllingene, hønene, gjessene, endene eller perlehønene. Hun liker å ha dem gående. Finner hun egg er det en bonus. Apropos egg, vi går rundt hjørnet, mot et lite hus. Der bor det noen hvite, flotte høner. Eller store kyllinger er det, får jeg forklart. – Dette er slaktekylling, slik vi kjenner dem liggende i stykningsdeler under plastfolien i butikken. Vanligvis lever de bare i ca. 30 dager før de blir slaktet. Disse overtok jeg som små kyllinger ved nyttår, de er avlet frem som hurtigvoksende kylling, så jeg er spent på hvordan dette vil gå. De skulle jo vært slaktet for en stund siden. Et litt spennende prosjekt kan man si. Hvordan vil beina holde de store kroppene oppe? De er jo ikke avlet frem for å leve så lenge. Hurtigvoksende kylling som helt klart ikke er kylling lenger… For meg ser de jo ut som velvoksne høner og Kathrine sier hun fortsatt ikke vet om det er snakk om høner, haner eller om det er en blanding. – De ser på meg først og fremst som en foringsmaskin men også som en mamma. Diltende etter Kathrine ute på tunet får de litt brød. Andre høner kommer til, brune, svarte, en med kammen på snei, et par rufsete høner med tilsynelatende slengbukser, en tenåringshane som ikke har lært seg å gale helt ennå, så vi bare smiler der den står og roper med stemmeskifte som en kvisete 14-åring.
Ved garasjen treffer vi noen ender, en fransk kjøttrase som er 3 ganger så stor som de vanlige endene vi kjenner. Noen grå gjess vagger over gårdsplassen, også en kjøttrase og noe av det største som man kan få. Toulousegåsa er en delikatesse. Men hos Kathrine får de altså vagge i fred. Uansett hvor mye godt hun kunne laget av dem. Jeg tenker tilbake på et nylig måltid jeg hadde i Frankrike. Perlehønelår med choucroute. Kanskje et av de beste måltidene jeg har hatt.

Untitled-3

Humla suser helt klart på Bakke Gård. Perlehønene er fortsatt helt uinteressert i å bli fotografert. De løper så fort de kan, med hodet godt frempå som om de passerer mål på en 100 meter. Perlehøner kan fly, men de foretrekker å løpe. På meg ser det ut som om de glemmer at de kan fly. – Men må de så må de, sier Kathrine, og forteller om da de første gang opplevde snø. Da ble de sittende oppe i et tre i 2 netter. Tilslutt hoppet de ned. Flaksende.
Vi myser mot sola og ser på de små, løpende alarmklokkene, som faktisk, der de opprinnelig kommer fra, Afrika, sør for Sahara, blir brukt som husdyr. De jager i flokk og kan spise små pattedyr. De oppfører seg best hvis de får gå løse, ellers blir de slemme…
-Det er jo det man ser i egg- og hønsenæringen. Går de for tett, dreper de hverandre, forteller Kathrine. I utlandet klipper de til og med vekk tuppen av nebbet på hønene. Det er dessverre slik at næringen i Norge også har fått på pukkelen de siste årene, og vi applauderer at folk heldigvis begynner å se på råvarene og hvor de kommer fra og hvordan de har levd. Respekt for alt liv.

Untitled-4

Det suser videre på Bakke Gård, og vi koser oss i vårsola. Det gjør hønene også. De med slengbukser, altså det som heter ”fotbefjæra” eller ”gribbebukser”, plukker brød fra bakken og Kathrine forteller at de har alle hver sin personlighet. – Jeg tilbringer jo mye tid med dem og de blir faktisk ganske kosete når man har hatt dem siden de var små. Gjessene tror jeg er en del av flokken, selv om jeg akkurat nå lar dem være litt i fred. Det er nemlig en del hormoner ute og går på denne tiden av året. Gassene kan lett bli litt aggressive, men det går heldigvis raskt over. I går ringte naboen da jenta i huset ikke turte å gå ut – så da ble det husarrest på fjærkreet. De går nemlig innimellom til nabohuset og tar klærne som henger til tørk. Gjessene tar seg også gjerne en tur, og jeg forteller at jeg flere ganger har stoppet ved hovedveien som går forbi gården for å slippe forbi ender eller gjess som krysser veien eller bare går i rekke langs grøftekanten. Jo varmere det blir, desto større områder beveger de seg over. – Men, i følge Kathrine, kommer de alltid hjem før det blir mørkt.

Untitled-5

http://www.bakkeskattehotell.com/

Hvor du kan lese om dyrevelferd og hva slag produkter du bør velge:
http://www.dyrevelferd.info/
http://dyrevennlig.org/
http://www.agropub.no/

Artikler:

Aftenposten, av Yngve Ekern 
Nrk/ ytring – av Simon Stranger

_02B8261 kopi

Bakt kylling med basilikum, sitron og hvitløk
Til 4 personer
2 never basilikumblader, hakket
4 ss sitronzest (fra 4 sitroner)
3-4 fedd hvitløk, finrevet
1 dl olivenolje
1 rå kylling, delt i lår og bryst, 4 deler
3 squash, gjerne 1 grønn og 1 gul, delt i tykke strimler
500 g små, søte tomater, delt i 2
1 neve basilikumblader ekstra
sitronbåter til servering

Forvarm stekeovnen til 220C. Bland sammen basilikum, sitronzest, hvitløk og olje i en liten bolle. Legg squashstrimlene i en stor, ildfast form og legg på kyllingbitene. Hell over og fordel basilikumblandingen. La stå i stekeovnen i 15 minutter. Legg i tomatene og la stå i 10 minutter til, eller til kyllingen er gjennomstekt. Topp det hele med ekstra basilikum.

vino – både rødt og hvitt går bra – som en rik Chardonnay eller en lett rød, som for eksempel:
Laroche Chablis Saint Martin 2010, varenr 3041401, 179,90,- passer til fisk, skalldyr og lyst kjøtt.
Allegrini Valpolicella Superiore 2011, varenr 5297001, 134,90,- passer til lyst kjøtt, lam og sau og småvilt.

Maatjesharing – jomfrusild

Untitled-1

-Jeg liker ikke sild, jeg. Sa kjæresten min etter at jeg kom hjem fra Egersund her om dagen. Jeg kunne godt ha skrevet verdens vakreste eventyr foran Egersund. For det første er jo selve byen en opplevelse i seg selv – selv om jeg skjønner jeg var heldig med været, godt over 20 pluss og nærmest vindstille. På vestkysten av Norge… Og for det andre, var det midt i sildefisket. Båter kom inn med tonnevis av havets sølv. -Jeg elsker sild, jeg. Sa jeg. Og nå skal du også bli en slik. En sildeelsker. Og det er noe jeg skal si deg med én gang. For det er nemlig slik, at i Nederland, så har de sildeboder i stedet for pølseboder. OG – det er nemlig et stor OG. Det er ikke sild, som i sild sild, slik som vi tenker på den, nedlagt i krydderlaker med løk og laurbærblader (jeg elsker altså denne silda også), og som vi spiser mange variasjoner av i desember. Ei heller ikke den man fikk høre var det eneste som lå på tallerken under -og etter krigen, som ved siden av poteter ble en rett, man forbinder med «fattigmannskost» og som heldigvis fikk status som god og skikkelig husmannskost på trendye restauranter nå de siste årene. For nederlenderene har nemlig skjønt det. De har skjønt så mye at de stikker ut av landet vårt med all denne silda, som blir kalt for Matjessild.

Untitled-2

Maatjes betyr jomfruelig, det høres kanskje litt voldsomt ut, men silda jeg snakker om her i denne perioden hvor den kan kalles matjessild, er nordsjøsild (sildestammen er oppdelt i mange stammer) som ved treårsalderen, når den er kjønnsmoden men ikke har rukket å utvikle rogn eller melke, blir fisket utenfor Egersund, hvert år. Det er kun den beste silda som blir matjessild, da fiskerne og oppkjøperne, vil ha et fettinnhold i silda som ligger mellom 16-24% samt at den har spist et krepseplankton, rødåte, som gjør at fisken blir full av enzymer som gjør slik at fiskekjøttet mørner (man kan knapt merke beina), en prosess som man stopper ved nedfrysing.

Untitled-3

En veldig god og informativ nettside på dette er matjes.no, som driftes av en nederlender, Arjen Kraaijeveld, som bor her i Norge. Og det vil si, at han er en absolutt fagmann på området. I disse dager er det altså et eventyr som utspiller seg utenfor Egersund og vi nordmenn er ikke klar over det i det hele tatt, ikke en gang i Egersund var det noe særlig snakk om det. I Nederland derimot, var det omtrent som om julaften ble utsatt i år da matjessilda ble noe forsinket pga kaldt vann, dårlig apetitt hos silda og derfor for lav fettprosent. Auksjonene blant nederlenderne i mai lot vente på seg og festen i Nederland er først nå i disse dager – silda er nemlig feit nok – endelig!

Untitled-4

Så, etter å ha blitt overbevist selv, etter mange forskjellige matjessild-retter (bl. a grillet), så er det bare å spre det utrolig glade budskap, om at her er den nye ventepølsa, den nye fast fooden, the new black, the new wrap (for det er supergodt med matjessild i lompe), i det hele tatt er dette fisken som skal ta oss med storm. Jeg blir så lykkelig når det går opp små lys, særlig spiselige – at kysten vår er full av snadder. Det er ikke bare laks, torsk og sei. Vi må bli flinkere til å bruke alle de andre råvarene våre også. Det går altså ca.140 tonn med matsjessild til Nederland. På tide å beholde noe av det her også! Nå skal jeg ut i verden med noen pakker matjessild, gode lomper og litt godt tilbehør.

Untitled-7

Noen oppskrifter:

Grill eller wienernei, matjes i lompe!

gode lomper

hakket rødløk

rømme

matjessildfileter

Smør litt rømme på lompa, dryss på løk og rødbet. Legg i en filet og nyt!

Matjessildsalat

4 matjessildfileter

1 syrlig eple

1 liten rødløk

2-3 ss rømme

smak til med salt, pepper og litt sitron

Skrell og rens eple og løk. Hakk eple, løk og sild i små terninger. Bland inn rømme og smak til. Spis på ristet landbrød eller i gode lomper.

Hakket rødbet og dill er også godt i denne salaten.

Matjessild er ikke bare godt – det er utrolig sunt også og inneholder mye flerumettede fettsyrer, samt mye protein, vitaminene A, B1, B2, B6, B12, C D og E, mineralene natrium, kalium, kalsium og jod.

Når du finner matjessild i frysedisken, så husk at det er slik den skal være – da den legges på frys rett etter ganing og et døgn i saltlake.

Life is easy

Untitled-1

Vi er en bitteliten gjeng nordmenn som sitter på toget, på vei fra Chablis. Franskmannen ved siden av meg over midtgangen ser litt rart på meg men smiler og sier ”bon apetite”. Jeg har mitt eget sete, et lite bord som er festet i setet foran og der ligger det godt brød og diverse speket pølse kjøpt på søndagsmarkedet i Chablis. En god skinke blir sendt mellom setene foran meg – og der kommer osten. Hva mer trenger man? God ost, godt brød og litt skinke. Jo, bra selskap. Det er bevist at til og med vin kan smake bedre i lag med gode venner. Stemningen, hvem man er sammen med og hvor man er, gjør noe med det hele. Mannen som sender meg osten, er Fredrik Skavlan. Jeg er på tur med Skavlan! Men denne gang som tegner, ikke programleder. Han har tatt på seg oppdraget å sette sitt preg på tre flasker fra henholdsvis Champagne, Chablis og Chateau-Neuf-du-pape. Ingen grunn til å være uenig i forslagene fra importøren her, tenkte Fredrik. Han ser ganske så fornøyd ut der han sitter med et plastglass med Chablis Laroche mens vi suser gjennom den franske landsbygda. En togtur har da virkelig aldri vært bedre enn dette. Vi reiser nå ut av Bourgogne og sørover. Det skåles i god vin mens oster og skinker blir fortært. Vi er allerede godt vant. De siste dagene har vært en reise i noen av livets gleder, nysgjerrigheten er tilfredsstilt, magen mett og vi er alle fornøyde mennesker som mener at vi hadde vært fattige hvis vi ikke hadde elsket mat og vin.

Untitled-2

Gullrekka
Vi har vært i Reims som ligger i Champagne, – i Chablis som ligger i Bourgogne, – og skal nå sørover til Rhône og Chateuneuf-du-Pape. Fra den ene vinkjelleren til den andre. Fra matfat til matfat. Mon Dieu, vi blir nesten ikke sultne. Under den første lunsjen i Reims, blir vi introdusert for boblene som skal sette sitt preg på resten av oppholdet i byen. Forrige gang Fredrik var i her, var han for ung til å drikke Champagne. De hadde kanskje sagt noe annet om alder og vinsmaking i Frankrike, men faren til Fredrik holdt seg til norske lover, men nå, mange år etter, er Fredrik tilbake for å skape noe som faktisk skal gjøre en flaske med bobler, enda mer innbydende enn den er. For er det ikke slik – at det er skikkelig stas med Champagne?

Untitled-17

(When in Rome – do as the romans)When in Champagne
Ja, da drikker man kun Champagne. Selvfølgelig, nikker vi smilende til hverandre. Vi prøver å være akkurat passe sofistikerte, slik som vi nordmenn på tur kan være. Det er bare så fint. Så godt, og så STOR STÅHEI. Vi klarer nok ikke helt å styre gleden. Heldigvis har vi ikke shorts og caps. Fortsatt smilende rusler vi ned til den fantastiske katedralen Notre-Dame de Reims, en gotisk kirke som ligger i byen og hvor de franske kongene i mange århundrer ble kronet. Vi er i perfekt modus for katedralspotting og vi dveler en stund på utsiden av det lite beskjedne bygget. Når vi kommer inn, går vi hver for oss, i vår egen boble, muligens et resultat av religiøs storhet og en veldig unorsk formiddagsmat. Og altså, det stopper jo for all del ikke her. En fin bieffekt av å jobbe med franske vinprodusenter er at man på veien kan la seg mettes, gledes og ikke minst undres, over alt som kommer på den veien som leder til hjertet og helt klart beveger mat- og vinglade mennesker stort.

Untitled-3

Jeg overhører Skavlan på sin sedvanlige måte, stille spørsmål til Xavier, vår franske venn fra champagneprodusenten Mailly som følger oss i byen. – Er det noe mat Champagne IKKE passer til? Hvorfor er det slik at noen typer vin og sprit slår an så veldig i spesielle land. Og hva er egentlig boblene i Champagne? Vi mangler bare noen gode stoler og et par gjester, og kanskje god musikk som runder av det hele. Men, de gode stolene finner vi snart, og gjestene – klarer vi etter hvert fint selv å være. Det er til og med fredag. Etter et dykk ned i champagnegrottene 20 meter under jorden hos Mailly, er det smaking av 4 flasker. Vi spytter ikke.

Untitled-4

Caffè Corretto (selv om man er i Frankrike)
Middagen på hotellet vi bor på starter (selvfølgelig) med Champagne i noen dype sofaer. Mulig noen av oss har klart å bli sultne på de siste timene med hardt arbeid. Når man er i Frankrike, så er det også amuse bouches, eller små munnfuller, som man sier på norsk, som skal ned sammen med boblene. Vi nipper, smatter forsiktig og smiler igjen, meget tilfredse. Vel til bords er det valgets kval igjen. Hva skal man spise. Sukk – det er virkelig ikke enkelt. Men – vi klarer det denne gangen også. Godt tilbakelent, etter avslutningsvis både ost og dessert, som seg hør og bør, lurer vår sommelier på om vi ønsker en Cognac, eller kanskje mer Champagne. Det er mulig vi føler at vi er på et nachspiel, da alle gjestene, bortsett fra vårt bord, har forlatt lokalet. Det er mulig en nordmann i Frankrike gjør rare ting. Men vår mann som står ventede ved bordet, gikk omtrent i sjokk da vi ble enige oss i mellom at vi skulle ha en Fernet Branca i stedet for en Cognac. Bare synet av mannen med druemerket på kraven var verdt den bitre eliksiren vi skålte i noen minutter senere. Veldig usikker på om de i det hele tatt hadde Fernet Branca i baren, fortalte han derimot hva han selv drakk sent på kvelden, etter en stor middag. Martini Bianco. Dermed ble det et skikkelig fnisete nachspiel rundt bordet og på tide å ta kvelden. Vi skulle tross alt på jobb i morgen også. I Chablis.

Untitled-5

Life is easy
Så stor, men likevel så liten. Chablis. Bare ordet starter en viss spyttsekresjon munnen. Friskt, syrerikt. Østers og mineralrikt. Eple, hav og eleganse. Joa, dette skal vi klare. Som sagt, stor vin. Men overraskende nok, en bitteliten by. Helt klart mer en landsby. Men den har det vi nordmenn så gjerne lengter etter når vi vil være litt alene. Et par gater med butikker og kafeer. Noen gode slakte- og ostebutikker. Bakeriet hvor du får den beste bagetten og selvfølgelig et deilig marked hver søndag, hvor du finner alt fra damer som lager blodpølser mens barna står henrykt og ser på, til birøktere med 8 typer honning, alle de lokale ost- og pølseprodusentene, deilig ”fast food” som blir laget på stedet, ferske østers, samt litt nips. Så er gavene hjem til oss selv og barna reddet. Vi plukker opp formiddagsmaten i disse butikkene og kommer oss raskt inn på det lille hotellet som Laroche har midt i den lille byen.

Untitled-6

Vi serverer oss selv denne gangen. I kjøleskapet står det kald Chablis Laroche og vi sier ikke så veldig mye på en liten stund. Snart går vi lykkelige ut i gatene, kort vei fra hotellet og over til Laroche sine lokaler, som består både av kontorer, vinkjellere, kjøkken, storstue og en gammel druepresse. Alt pusset opp i Madame Laroche sin utrolige smakfulle stil. Etter en rundtur og omvisning i lokalene blir det vinsmaking. Denne gangen spytter vi. Men det er kun med tanke på den allerede fortærte lunsjen samt middagen, som vi regner med vil bli høydepunktet på turen. Det er jo også at på til lørdag.

Untitled-7

Untitled-8

Perlehøna og en 1992-årgang
Det er Madame Gweanel Laroche som helt klart gjør denne kvelden til en fest. Med hennes kokekunster, gode viner, en deilig peis og musikk fra Fredrik sin spilleliste, så blir lørdag til søndag. Ferden – fra consommé av skalldyr med små, hjemmelagede fiskeboller, lår fra perlehøne med en deilig choucroute og datteren i huset sin fantastiske Pavlova, til et raskt nachspiel på hotellet, gikk så altfor fort, som det gjerne gjør når man ler og har det gøy. Preget av dagens mange inntrykk, er det nok smart å få noen timer på øret før morgenen plutselig lugger oss i håret dagen derpå.
Med litt vondt i hodebunnen våkner vi, men det er på tide med søndagsmarkedet i hovedgaten og proviantering til togturen sørover. Ingen søndag i Frankrike uten en skikkelig piknik. Og den skal vi ta på TGV´n sørover mot Provence.

Untitled-9

Sur le pont d´Avignon
Vel fremme i sør. Alle i minibussen slår plutselig over på fransk og synger en gammel skolesang da vi passerer et skilt som forteller om en bro. Vi er tydeligvis så påvirket av glede, et glemt B-språk fra ungdomsskolen og en fransk tilfredshet så da vi stopper utenfor et tilsynelatende stort herskapshus i hjertet av gamlebyen i Avignon, kommer inn i det som viser seg å være et hotell, går det muligens litt i ball for oss. Helheten, rommene vi får tildelt, spisesalen, palmehagen, bakgården og beliggenheten, i en sidegate til det storslåtte pavepalasset og katedralen Notre-Dame des Doms d´Avignon – gjør oss litt utslått og utslitt. Men alle pavene som hadde sete i Avignon, hvilte sikkert ikke mye de heller – det er snart på tide å spise litt igjen etter en rask spasertur gjennom det historiske sentrumet.

Untitled-10

Untitled-12

Vi synker ned i deilige stoler i en av stuene på hotellet, det spilles musikk som man skulle tro var tilpasset av en feng shui-ekspert. Det er ikke noe annet å gjøre enn å bestille sofistikerte drinker á la James Bond. Shaken eller stirred – det kan være det samme. Vi fortsetter praten om mat, som har vart i 3 dager nå. Alle matretter og drinker som har sine historier om hvordan de ble oppfunnet. -Kylling Marengo! Det var retten Napoleons kokk improviserte av det lille han hadde etter slaget ved Marengo. Ettersom Napoleon hadde vunnet, anså han retten for sin lykkerett fra da av, tror jeg. Vi skravler videre. Dype stoler, Skavlan snakker, han spør, vi spør. Det er nesten fredag igjen. Avslutningsvis denne kvelden, er det ikke musikk, men en deilig middag på hotellet. Châteauneuf-du-Pape holder oss med selskap gjennom alle rettene og etter desserten får vi et besøk i vinkjelleren på hotellet som sikkert kunne vært en pave verdig. Ja, sett bort fra flasken med Fernet Branca, da. Som vi fant i en av hyllene. Altså, vi var verdige.

Untitled-14

Châteaneuf-du-Skavlan
Etter deilig frokost er det tid for vandringer vinmarken og etter hvert vinsmaking. Dette er helt klart et helt annet klima enn det vi opplevde i nord. En engasjert dame fra produsenten Ogier tar oss med opp i markene som ligger på noen høyder. Forbausende annerledes ”terroir” enn det vi er vant til å se vinrankene strekke seg utover i. Med en så stor variasjon i jordsmonnet som vi ser her, lærer vi at dette selvfølgelig vil ha noe å si mht påvirkning av vinene. Her er vinmarker som er dekket med store, hvite steiner (holder bra på varmen). Rett over veien står stokkene som på en sandstrand. Andre steder finner vi grus og leire. Skolelysene er tent hos alle og vi gleder oss til klasserommet.

Untitled-11

At paven fant hovedsetet sitt i Avignon, finner vi forståelig da vi selv setter oss rundt smakebordet hos Ogier. Først får vi smake viner fra de 4 forskjellige jordsmonnene som man finner i området. En veldig spennende måte å finne ut av hvordan smaken av terroir faktisk kan gi utslag. Fredrik får plutselig en litt større oppgave enn han hadde sett for seg. –Smak deg frem til en god blanding.

Untitled-13

Her har du 4 flasker uferdig vin. Om det er en følelse av pavenes tidligere nærvær her vi sitter i Chateauneuf-du-Pape, noe som helt klart stimulerte til høykvalitets druedyrking, eller om det er Fredrik Skavlan som faktisk ikke er tapt bak en vintønne, så får han skryt for å være et naturtalent i blending. Amatøren, som han beskjedent kaller seg, blander, smaker, blander og smaker, og etter flere forsøk, sitter han der med en høst- og vintervin. –Altså, skulle jeg tilbragt mye tid på en øde øy, så ville jeg valgt denne.

Untitled-15

Den første vinen som Fredrik Skavlan har satt sitt preg på, en Champagne, er på Vinmonopolet nå – Champagne Mailly C´est la vie Grand Cru Extra Brut, varenr 9927301, 299,90,-.
Her en uttalelse fra Fredrik:
– Det er morsomt at såpass prominente produsenter tenker så utradisjonelt. Jeg har jo ikke spesielt peiling på vin, men det å få gjøre tegninger direkte på flaskene var en uimotståelig utfordring for meg som illustratør, sier Fredrik Skavlan. Her hjemme er han mest kjent som programleder, men han har også jobbet som tegner i en årrekke, både for aviser og i en rekke bokutgivelser i flere land.
– Hva er ditt forhold til champagne?
– At den skal være tørr. Jeg drikker jo ikke champagne så ofte akkurat, men jeg synes den passer bedre til å redde en virkelig dårlig dag enn ute i kulda klokken tolv en nyttårsaften. Champagne smaker best når man minst venter det.

IMG_4281 kopi

Untitled-16