Hanne Halveis

sambal

Det er sjelden jeg bruker halvfabrikata når jeg lager mat. Og det er mange grunner til det. Først og fremst fordi ekte vare smaker MYE bedre. Dessuten vet jeg hva jeg får i meg. Rene smaker, ingen fremmeord og navn som får meg til å tenke på helt andre ting enn mat, som f. eks hva som står i hyllene med bilpleiemidler på bensinstasjonen. Men nå fikk jeg sjansen til å delta i en konkurranse for et nytt produkt, Raske Retter, som leverer økologiske kryddermikser som skal bidra til å lage middagen din på en ny og enkel måte. Kryddermiksene har en lang liste med «fri for» – noe som heldigvis er i tiden. Vi forbrukere vil vite hva vi spiser (selvom vi spiser halvfabrikata) og vi vil ikke bli lurt. En venninne av meg kjøpte en gang en lapskaus (fersk fra pakke) som hadde ordlyden «Smakfulle retter av ferske, naturlige råvarer (de siste 3 ordene var til og med skrevet med uthevet tekst) etter tradisjonelle oppskrifter». Foran på pakken så stod det: Innhold: Lapskaus med pølse, karbonade og bacon. Ja, tenker man – sikkert etter en tradisjonell oppskrift. MEN, snudde man pakken hadde innholdslisten blitt en smule lenger. 36 ingredienser… Og de fleste kjenner vel til noen råvarer man har i en vanlig lapskaus. Jeg skulle gjerne ha møtt den tradisjonelle lapskauskoker´n som hadde i en klype natriumnitt, en dasj dinatriuminosinat og dinatriumguanylat. Og hva med en teskje natriumlaktat, natrium og di-acetat? Og tilslutt, litt fargestoff, karamellpulver.
Dette er et par år siden – og jeg tipper at produktet er fjernet da den også inneholdt palmeolje, MSG og en liten gjeng til med fremmedord. OG det er jo mulige mange av disse stoffene verken er usunne eller farlige. Men det har ingenting med mat å gjøre. Og jeg ønsker å vite hva jeg putter i kroppen.
Ok, nok om det. Utpust. Nå har jeg i hvert fall laget et par retter med ferdige kryddermikser – som består av tørkede, økologiske råvarer og INGEN fremmedord.

Laks Sambal
Til 2 personer
300 g laksefilet, i tykke skiver
1 pakke Raske Retter (svinekjøtt) Sambal
2 ss vegetabilsk olje
1 fennikel, delt i 2, så i skiver
1 liten rødløk, delt i 2, så i tynne båter
2- fedd hvitløk, hakket
3 cm fersk ingefær, finhakket
4-5 vårløk, snittet
fersk koriander
1 boks kokosmelk
lime
evt dampet pak choy eller kinakål og kokt ris

Bland først kryddermiks 1 med 2 ss olje kaldt i en stekepanne. Varm opp blandingen under omrøring til du kjenner krydderlukt. Legg i laksebitene og stek raskt. Ta dem ut og legg til side. Ha i hvitløk, ingefær, rødløk, vårløk og fennikel. La det surre i et par minutter. Ta ut og legg sammen med laksen. Hell i kokosmelken sammen med kryddermiks 2. Kok opp og la det putre noen minutter, rør innimellom. Tilsett grønnsaker og laks og varm opp. Smak til med lime og server med hakket koriander. Dampet pak choy eller konakål smaker godt, og gjerne med ris.

thai

Kylling Thai
2 kyllingbryst, delt i små biter
1 pakke Raske Retter Kylling Thai
2 ss vegetabilsk olje
3 sjalottløk/ eller 1 liten løk, hakket
1/2 grønn paprika, i biter
1 grønn chili, hakket
1 ss fiskesaus
1 ss søt chilisaus
1 lime
1 dl vann
2 hjertesalathoder
12 sukkererter, snittet eller agurk
thaibasilikum, basilikum eller koriander
kokt ris

Bland først kryddermisk 1 med 2 ss olje kaldt i en stekepanne. Varm opp blandingen under omrøring til du kjenner krydderlukt. Tilsett kyllingbiter, sjalottløk, paprika og chili. La det surre et par minutter under omrøring. Hell kryddermiks 2 i pannen sammen med fiskesaus, chilisaus, saften fra 1 lime og vann. La det putre 5-7 minutter. Rens salatbladene og fyll dem med kyllingblandingen. Server med snittede sukkererter, urter og kokt ris.

Reklamer

Hva sier grøten?

p1

Hm. Tror egentlig ikke den sier så mye. Men – prater du med grøt i munnen, så får du – ja, nettopp – grøtet stemme. Grøt er kjempegodt og det å prate med grøtet stemme forbindes ofte med noe som kanskje ikke er så hyggelig. Man er kanskje litt trist, prøver å holde gråten tilbake mens man prater. Grøtet stemme kommer ut.
Kanskje en ide er å spise grøt neste gang du er trist – og få dobbelt grøtet stemme. Kanskje det blir så snodig at du blir glad igjen? Nå tror du kanskje at jeg har feiret litt mye her, fordi det nettopp var den store grøtdagen, og at jeg har drukket Champagne de siste dagene? (Champagne passer jo til alt). For det er jo mulig at jeg har nettopp det. Det er jo alltid noe å feire, hvis man absolutt vil. Gratulerer med dagen som var, lizm. Med grøtdagen.
Men altså, man kan kanskje ta grøten ut av jenta, men man kan aldri ta jenta ut av grøten. Jeg tror muligens jeg falt i grøtgryta da jeg var liten og farmor laget verdens beste havregrøt. Hun brukte de store grynene (noe man alltid burde gjøre), la dem i vann over natten og så kokte hun den opp morgenen etter. Da ble grøten smoooth som bare en havregrøt kan. Og uttrykket «ha til salt i grøten» skjønner man plutselig. For en klype salt er veldig viktig. Jeg spiser farmors grøt med melk og sukker. Koker den altså med vann og tilsetter salt rett før servering. Takk Asta Marie, jeg håper du får grøt der du er nå.
Grøt er trendy – da jeg var i London for noen år siden satt de kule gutta på de kule bakeriene om morgenen og spiste grøt. Så det var vel rett og rimelig at denne trenden kom hit nå. Eat you porrigde, love. Her er noen andre bidrag jeg alternerer med ved siden av havregrøten til Asta Marie.

p2

Bokhvetegrøt med tørket og frisk frukt og kanel
Til 4 personer
2 ½ dl hel bokhvete
5 dl vann
150 g tørket frukt, som svisker, aprikos og lignende, hakket
en klype salt
2-3 kanelstenger
1 ts kardemommefrø
1 vaniljestang

Til servering: melk, gjerne havremelk* og frisk frukt, som granateple, banan, appelsin, kiwi..

Skyll bokhveten i varmt vann. Ha den i en kjele sammen med vann og resten av ingrediensene. Kok opp å la det putre på lav varme i ca 20 minutter. Rør innimellom. Hvis vannet er helt kokt inn før dette, smak om grynene føles ferdige, evt ha i mer vann. Ta vekk kanelstang og vanilje og server med fersk frukt og havremelk. Du kan gjerne ta vare på krydderiene til dagen etter, hvis du skyller dem i kaldt vann først. Særlig vaniljestangen er super til gjenbruk. For mer smak, splitt den gjennom det første laget med en skarp kniv.

Quinoa- og kokosgrøt
Til 4 personer
2 dl quinoa
4 dl kokosmelk
1 ts kanel eller ½ vaniljestang, splittet
3-4 modne bananer
Til servering: 8 ss hakkede pistasjenøtter og revet kokos, ristet.

Kok opp quinoa (jeg pleier å skylle dem lett i vann først), sammen med kanel og kokosmelk. La det putre på lav varme, ca 10-15 minutter, til væsken er absorbert. Ha i mer kokosmelk eller vann hvis det går litt raskt og quinoaen ikke er mør. Del bananene i 2 og mos halvparten av dem og rør inn i den kokte quinoaen. Server grøten i boller, ha eventuelt litt ekstra kokosmelk over ved servering. Hakk resten av bananen og ha på sammen med hakket pistasjenøtter og ristet kokos.

Grøt med frø og frukt
Til 4 personer
4 dl store havregryn, bland gjerne med spelt- og ruggryn, hvis du får tak i
5 dl melk
5 dl vann
4 ss honning
4 ss hver av solsikkefrø, linfrø og sesamfrø
2 epler, delt i terninger
2 fersken eller nektarin, delt i terninger (ikke sesong? Bruk f. eks pære)
blåbær
hampefrø**
lønnesirup, hvis du vil

Ha gryn og vann i en kjele og tilsett melk, honning og eple. Kok opp mens du rører. Skru ned varmen til middels/ lav. Ha i frø og la det putre i 5-6 minutter. Ta vekk fra platen og ha i boller. Topp det hele med fersken og blåbær. Dryss på med hampefrø. Det gjør heller ikke noe på smaken med litt lønnesirup på toppen. Server varm eller lun.

*Havremelk – perfekt hvis du har rester fra havregrøten
til ca 5-6 dl melk
1 dl ferdigkokt grøt
5 dl vann
eventuelt søtning,

Ha grøt og kaldt vann i en blender og kjør ca 1 minutt. Tilsett søtning og evt banan. Har ikke havregrøt fra frokost? Bruk 1 dl havregryn til 5 dl vann, etter en runde i blenderen, tilsett i en liten klype salt og kanskje en banan?

**Hampefrø får du i helsekost og i nettbutikker.

sjekk også http://odasblogg.no/2013/10/22/go-grot/
http://www.brodogkorn.no/oppskrifter/type-bakst/groter/

Høstens vakreste skogsopplevelser

Untitled-1

Jeg klarer ikke å dy meg. Ved siden av meg på bussen er det noen som spiser. Det ser ut som- og lukter som muffins. Nysgjerrig som jeg er på hva og hvorfor folk spiser som de gjør, spør jeg hva de spiste till middag i går. Og i forigårs. Altså – det skal sies, dette er ikke noe jeg gjør vanligvis. Jeg sitter nemlig på bussen til Stryken. Der toget med skifolka stopper hver vinter, med alle milslukerne. Og hver høst, eller som jeg ser det i år, en fantastisk sensommer, går det busser med løpeglade fra Sognsvann en lørdag tidlig i september, til samme sted, for så å sende dem hjem igjen til fots. 30 kilometer gjennom Nordmarka. Altså Nordmarkstravern! Grusvei og sti i en akkurat passe blanding. -Så ja, hva spiste du i går? Joa, man spiste slik at man skal klare å løpe hele veien hjem til Oslo igjen. Og jeg skjønner, der jeg sitter på bakerste rad, at vi alle er en gjeng pasta-carbonara-spisere. Samtlige på rekka og setene foran satt torsdag og/ eller fredag kveld og gaflet innpå pasta med eggeplommer, parmesan og bacon.
Startskuddet på Stryken går kl 11 og ca. 1.200 syntetisk på/avkledde, blide, klare, akkurat passe mette folk, spinner i grusen. Turen gjennom Nordmarka er en fantastiske opplevelse denne dagen. Jeg får dessverre alltid litt kink i nakken på denne tiden av året i skogen. Det er virkelig ikke det beste å se etter sopp når man løper. Sliten i øynenen blir man også. Noen ser litt rart på meg der jeg roper «ÅH – kantareller». «Se! Piggsopp!» Glede og frustrasjon om hverandre – Jeg vet jo i mitt svette sinn, at jeg ikke kommer til å GÅ tilbake for å plukke den soppen jeg ser under de gamle trærne, pesende opp Gørjahøgda. Men – det er mulig det hjelper å tenke på mat når man løper. I hvert fall når det nærmer seg Sognsvann og en eller annen foran meg roper «ØL OG POTTIS». Som en slags gulrot for seg selv og andre. Herlig, et skikkelig mat-menneske, tenker jeg. Lørdag kveld blir det øl. Ikke pottis, men take out – sushi og pizza. Jeg orker ikke å lage mat.
I dag, er det nok en gang freddan, og det blir variasjoner over quesedillas her i heimen – i morgen er det nemlig en ny skogstur og det er nok bra med fyllstoff i en norsk calmex-rett også.
Carbonara, er helt klart en super rett dagene før man skal løpe – og som restitusjonsmat – og hvis noen forbinder restistusjon med essensielle fettsyrer og en nutridrink så dem om det- jeg liker heller tanken på mat. Og fett, karbo, protein etc er jo nettopp en Pasta Carbonara, med bacon, pasta, litt fløte og mye parmesan, samt ekstra kylling for å fylle opp, hvis du vil. En skikkelig fruktsalat marinert i en sukkerlake med stjerneanis, gjerne med en kanel-is ved siden av, gjør måltidet komplett. Pastaretten er så mektig i seg selv, at en kraftigere dessert ville blitt i overkant. Men for en Nordmarkstraver så går vel det meste… Det kan være fint å ha en sofa etter et slikt måltid. Og i hvertfall etter et slikt løp.

Untitled-2

Pasta Carbonara
En Carbonara skal egentlig ikke ha fløte i seg, men jeg har alltid brukt bittelitt og syntes det funker bra.
Til 4 personer
400 g spaghetti
300 g bacon
4 eggeplommer, romtemperert
2 kyllingbryst
4 ss toppede ss revet parmesan
1 dl fløte el matfløte
masse nykvernet pepper
(godt med erter også)

Kok pasta etter anvisning på pakken. Del bacon og kylling i små biter og stek først kyllingbitene på høy varme i ca 1-2 min, sett ned varmen til middels og ha i bacon. Stek til baconet har den konsistensen du ønsker. Sil av vannet på pastaen (al dente) og ha den tilbake i kjelen. Hell i fløte og varm opp. Ta vekk fra platen og tilsett eggeplommer, bacon og kylling samt det meste av parmesanen. Rør til blandet. Kvern over masse deilig pepper og dryss over resten av osten. Spis med én gang.

Untitled-4

Marinert fruktsalat
I denne salaten kan du ha det meste av frukt, det er egentlig bare kjøpmannen din som setter begrensing. Jeg brukte
2 pærer
1 granateple
2 nektariner
3 store plommer
½ galliamelon
1 stjernefrukt
4 stjerneanis
1 dl vann
1 dl sukker/ honning
Du kan også bruke ananas, appelsiner, eple, druer, fersken, mango og papaya for å nevne noen.
Kutt all frukten i biter. Kok opp vann, sukker og stjerneanis, la det koke i ca 8 minutter, til du kjenner en deilig lukt av stjernanis. Hel laken over den oppkuttede frukten og la det stå en liten stund, jo lenger jo bedre. Ønsker du deg en is til dette, kan jeg fortelle deg at ved å kjøpe en skikkelig god vaniljeis, la den mykne forsiktig opp i kjøleskapet og så blande inn 1-2 ss kanel, for så å sette på frys igjen, får en utrolig god og lettvint variant av ”hjemmelaget” is. Veeeldig godt til fruktsalat.

Eplekake med mer.

Untitled-4

Jeg får litt vondt i sanker-hjertet mitt når jeg ser alle eplene som henger på trærne og snart faller ned for å gå den sakte, men sikre foråtnelsesprosessen i møte. Det vil si, det er jo absolutt mulig å plukke nedfallsfrukt, man må bare gjøre det raskt nok, før mugg og larver får tenkt det samme som meg, nemlig GODSAKER.

Untitled-1

Så jeg laget 3 stk eplekaker her rett før høstferien fordi den første kaken var så god at jeg måtte lage en til. Og så en til. Og nå kommer det vel noen oppfølgere de neste ukene. Litt av hemmeligheten i denne kaka er dadler – som for det første er en super sukkererstatning (jeg laget kaka både med mer og med mindre sukker). Og for det andre, gjør dadlene kaka saftig. En annen faktor kan kanskje være at jeg skjærer eplene i terninger og ikke i båter, slik jeg alltid har gjort før. Hvis jeg får et ønske i dag så skulle jeg ønske at denne eplekaka var skikkelig sunn. Men det skal jeg altså ikke skryte på den for å være. Men altså – skryte for at den er supergod, har jeg ingen problemer med. Og forresten, de eplene som ser ut til å bli hengende igjen på trærne dine, etter at du har spist deg mett på eplekaker, de kan noen andre få plukke – sjekk ut EPLESLANG.

Untitled-6

Eplekaka

2 dl dadler, uten stein, hakket
1 1/2-2 dl eplejuice (evt litt Calvados og lignende hvis du vil, kanskje blande)?
5 dl mel
2-3 dl sukker (jeg har prøvd litt forskjellig, men med mer dadler kan du gå ned i sukkermengde)
2 ts bakepulver
1 ts kanel
1/2 ts muskat
En god klype salt
100 g smør, smeltet
2 egg, rørt sammen
4-6 epler, skrelt og delt i biter, som du ønsker (sist gang kuttet jeg i terninger)
Evt melis som dryss ved servering

Sett stekeovnen på 170C. Legg et ark med bakepapir i på bunnen av en springform og fest så på formen. Smør innsiden på formen.
Hvis dadlene er veldig tørre, kok opp eplejuice og la dem trekke 1 times tid. Er de ganske ferske, kan du la dem ligge i 15-20 minutter i kald væske, til alt det andre er klart.
Sikt mel, bakepulver, salt, sukker, kanel og muskat i en stor bolle.
Smelt smør og hell det i sammen med dadlene.
Hell over i det tørre sammen med eggene. Bland – røren er tykk som grøt, men det skal den være.
Ha i eplebiter og bland godt. Jeg stakk noen biter ned tilslutt, men i den siste jeg laget, blandet jeg alt i med en gang – det gikk bra og kaken ble supersaftig.
Stek midten av ovnen, i 50-60 minutter, skjekk med en trepinne (grillpinne) om den er klar – den skal ikke ha våte deigrester på deg.
Avkjøl litt og server med vaniljeis, vaniljekesam etc. Jeg blandet Synnøve sin nye naturell yoghurt med TINE vaniljekesam og ekstra hjemmelaget vaniljesukker.
Som sagt – saftig i flere dager – hvis man ikke klarer å spise den opp med en gang…

Untitled-3

Hvis du ikke har vært i Hardanger under fruktblomstringen eller rundt høstingen, så kan jeg love deg at dette er noe av det vakreste som finnes av «norske postkort». Jeg var så heldig å få være med for noen år siden, når Sunniva sin årlige Eplejuice frå Hardanger skulle smakes til. Ikke bare var det artig å få hilse på stolte eplebønder, men det slo meg at Hardanger er jo vårt Toscana eller Piemonte, med sine kultiverte åser ned mot fjorden, hvor epletrærne står som vinstokker, velbeskjærte og frodige. God eplecider drakk jeg også.

Til kaka kan du f. eks drikke:
Tokaji Aszu var verdens første store, søte vin. Navnet har vinen fått fra området den kommer fra; Tokaji i Ungarn. Når den lokale Furmint druen begynner sin edle forråtnelse kalles dette Aszu; Tokaji Aszu.Fantastisk til gåselever, eplekaker, fruktdesserter, til krydrete kyllingretter og blåmuggoster.
Royal Tokaji Late Harvest, 0,5l varenr 5512202, 149,50,-
En dessertvin laget etter biodynamiske prinsipper, Cazes Rivesaltes Ambré 1999, 75 cl
Varenr 9943101, 279,90,- (BU)
En delikat og ueiket dessertvin som er perfekt til bærbaserte desserter, Zantho Beerensauslese 2011, 37,5cl
Varenr 49445, 149,90,- (BU)
En annen vin som er midt i blinken, som smaker mildt av krydder, frisk, tropisk frukt og moden gul frukt som aprikos, ananas og mango, syltet sitronskall og kansje littt applesin, er Les Dernieres Grives, 75 cl, varenr 5953801, 209,90,-.
Slike viner holder ofte flere uker i kjøleskapet – det blir jo mange eplekakekvelder- og formiddager fremover!

Untitled-2

Skitten og fullkommen!

Untitled-1

November 2012. Jeg suser avgårde på autostradaen fra Milano, mot skråningene som ligger opp mot Alpene og byen Alba. Det er tåkete. Veldig tåkete.
Nebbia, som tåke heter på italiensk, er ikke et sjeldent syn i disse traktene utpå høsten og en av de mest kjente druene som vokser i Piemonte har fått navn fra denne, Nebbiolo, som også omtales som Italias beste drue. Jeg befinner meg altså i full fart midt i Italias mat- og vinkurv. Som en 6-åring i et gigantisk tivoli gleder jeg meg til å smake på viner laget på de druene vi kjenner fra etikettene på Vinmonopolet, druene Barbera og Dolcetto, samt Nebbiolo. Jeg kan ikke så mye om vin men har funnet ut at jeg er mest glad i de saftige, bløte rødvinene, som er laget på Barbera og som passer perfekt til typisk, enkel italiensk mat. En mann som lager en slik rødvin, er Alberto Fenocchio.
Vi treffes i sentrum av Alba.

Untitled-2

Det småregner – gårdsdagen og siste natt var betydelig verre. Vinbonden skal i utgangspunktet ta meg med på trøffeltur, eller trøffeljakt, som det heter. Men det er forandring i planene – grunnen i områdene hvor vi skal treffe ”jegerne” er for våte nå til å lete etter trøffelen, så vi drar opp til vineriet som ligger i Bussia Sottana, i hjertet av det tradisjonelle Barolo-området. Ved siden av de saftige vinene som jeg liker så godt, lager han og broren Claudio 3 Baroloviner som er fra de beste vinmarkene i området, Bussia, Cannubi og Villero. Kompromissløse som Fenocchioene er, har de holdt på de tradisjonelle metodene og formidler vinmarkenes unike karakter og personlighet ved å bruke vinifikasjonsmetodene som Stefano Fenocchio benyttet seg av i på slutten av 1800-tallet. Muligens tråkker de ikke druer lenger, men filosofien ved å tenke at jo mer andre produsenter moderniserer metodene, jo mer unike vil vinen til Fenocchio være. Etter en fin omvisning blant gamle fat og smakinger av vin som er i forskjellige faser av prosessen, kjører vi hjem til huset til Alberto og kona Annamaria. Hun har formiddagsmaten klar. Vi er midt i sesongen for den hvite trøffelen, og jeg kan ikke tenke meg at dette blir et måltid uten denne. Fortsatt 6 år…

Untitled-5

Blideste dama i Piemonte møter oss i døra og forlanger straks at vi setter oss rundt et dekket bord. Duften av trøffel ligger lavt. Så kommer de, som perler på en snor, rettene Annamaria har forberedt de siste timene. For det er ikke fast food dette. Først serverer hun en tradisjonell rett, Fonduta al tartufo bianco d´Alba. En mektig, men nydelig rett, som krever en saftig og frisk rødvin, akkurat som jeg liker – akkurat slike viner Alberto har… Jeg blir ganske mett, men den følelsen klarer jeg å overse glatt. Etterfølgende perler er ravioli med ragu hvor Alberto heller over varm Barolo, så kommer kalv med grillede gulrøtter, en pen gjeng fantastiske, lokale oster og avslutningsvis, kokte rødvinspærer med knust nougat. Serrriøst – til lunsj. Tanken på at det bare er noen få timer til middag har jeg ikke engang plass til.

Untitled-6

Ut på tur. Det må være instinktet som gjør at jeg klarer å bevege meg.
Instinktet sier luftetur. Ut mot åsene rundt Barolo treffer vi Flavio og Aldo, trøffeljegerne. Eneste våpen de bruker er hund og hakke. Og en stokk som fungerer som en peker for å vise hunden hvor den skal grave samt at man kan også kan hvile seg på den under lange dager. Høsten har meldt sin ankomst med klare farger, et lettere løvdryss og mer eller mindre ferdigplukkede drueranker, kun noen klaser som henger igjen til engler og fugler. Gutta står klare med den godt erfarne Miki, en eventyrblanding på 4 bein. Vi spankulerer rolig mellom løvtrærne, for det er nettopp det vi gjør, tilsynelatende som planløse tenåringer, ikke noe nordisk stavgang og førstemann til toppen her i gården. Flavio og Miki går foran. De har en pussig og fascinerende kommunikasjon, Flavio nesten hvisker små kommandoer og oppmuntringer til hunden hele tiden, Miki logrer og går med hodet ned i marken. Den gråhårete, gamle hunden får godbiter, så den drives muligens av rent instinkt etter nytelse, men til gjengjeld får Flavio og Aldo noen skitne klumper, nesten verdt sin vekt i gull. For plutselig blir Miki veldig interessert i å grave i løvet. Aldo bøyer seg ned og hjelper til samtidig som han passer på at hunden ikke blir for ivrig, slik at en eventuell, hvit trøffel ikke blir ødelagt. Hender fulle av jord blir ført opp mot nesen. Aner vi en svak lukt av trøffel? Ja, det gjør vi. Frem med hakken og snart åpenbarer det seg en klump i jorden. Klumpen blir børstet og lagt i en tøypose sammen med andre klumper i forskjellige størrelsen og farger. Hullet blir dekket igjen av jord og løv, dette slik at ingen kan se at noen har gravd i jorda, men også for å la sporene til trøffelen få flere muligheter. Flavio forteller også at de kan gå flere ganger til samme sted samme dag for å lete. Det er fordi trøffelen bare skiller ut lukt når den tar seg en pause fra voksingen. Og det gjør den jo innimellom.

Untitled-7

Det som slår meg der jeg sitter med en møkkete, hvit Alba-trøffel og virkelig drar inn duftene den sender ut, er at jeg prøver hardt å finne en knagg å henge denne særegne lukten på. Men jeg klarer det ikke, det er ingenting jeg kan sammenlikne den med. Det jeg tilslutt klarer å si, etter at jeg sikkert har sett passe pussig ut de siste minuttene med øynene lukket, med en liten, skitten klump under nesen, er ett eneste ord – Perfekt. Hvit trøffel lukter noe som er fullkomment. Den er ferdig. Man trenger ikke noe mer. Done. Noen har sagt at den er som en symfoni av dufter, en harmoni av behagelig og spennende aromaer. Man kan kanskje finne dufter av hvitløk, honning, urter og høy, men likevel er den helt særegen. Dette er også derfor man sier at trøffel ikke skal serveres sammen med f. eks stekt kjøtt. Den skal rett og slett ikke være sammen med ”stor” mat. Det eneste kjøttet jeg syntes trøffel kan få være sammen med, er tynne, rå skiver av kjøtt, altså en carpaccio, som med dråper av god olivenolje og nykvernet pepper, gjør en deilig forrett. I Piemonte under trøffelsesongen, får man trøffel i risottoer, i polenta og selvfølgelig på pasta. Ellers er egg det som er greia. Egg og trøffel har en forlovelse, de opphøyer hverandre, de utfyller hverandre og de utgjør helt klart en av de enkleste og beste rettene i verden. En perfekt stekt omelett med revet trøffel

Untitled-8

En liten kjærlighetshistorie-
Det er vel omtrent 15 år siden nå, da jeg praktisk talt hadde rota meg litt bort etter å ha satt meg på feil buss i Roma. Jeg havnet i en liten landsby i sentral-Italia, hvor det tilsynelatende ikke fantes noen overnattingssteder. Det endte opp med at jeg til slutt måtte haike med 2 unge gutter som hadde kjennskap til et ”camere” som jeg kunne leie. Lettere skremt over mitt eget valg av transport, kjørte de meg heldigvis hjem til en gammel dame som eide et lite hus som lå midt ute i druelandskapet. Jeg kunne nok likegodt hatt et skilt rundt halsen som sa ”reiser alene” for ut på ettermiddagen kom en nederlandsk familie, som tydeligvis også bodde et sted på gården hos den samme damen, og banket på døra mi. De ville ta meg med ut på middag i landsbyen. Det ble mitt første møte med den italienske trøffelen. Vi var i slutten av mai, så dette var den typen som blir kalt sort sommertøffel. Det var et ganske så enkelt møte. Altså mellom meg og Trøffelen. Men helt klart kjærlighet ved første tygg. Trøffelen ble servert av en servitør med en såkalt giljotin, revet tynt over hjemmelaget spagetti som var surret i smør. Av de måltidene som har gjort størst inntrykk på meg, var dette helt klart et av dem. Det skal sies at slike måltider også skapes av selve stemningen rundt, men uansett, glemmer man ikke sitt første trøffelmåltid. Og man glemmer heller ikke at det tilsynelatende er så lite som skal til for å lage et slikt måltid. Men man trenger altså en trøffel, og sist jeg sjekket prisen her i Oslo – så kostet den 64.000,- pr kg! Da snakker jeg om den hvite trøffelen, kongen på haugen, som snart nå er i sesong og selges på markedene i Italia, blant annet i Piemonte, som kanskje er den regionen i Italia hvor den trives best. Men du trenger på ingen måte å blakke deg for å nyte en god trøffelrett. Til et spagettimåltid med trøffel bruker du omkring 40-60 g trøffel til 4 personer. Og kjøper du svart trøffel når den er i sesong, betaler du mye mindre enn den hvite. Spagetti koster omtrent ingenting, så da kan du starte med den sorte diamanten og så unne deg en hvit, når du får igjen penger på skatten.

Untitled-9

Hvordan den vokser – Tartufo Bianco – hvit trøffel – Tuber Magnatum Pico

Trøffel er en sopp. Sporene til trøffelen begynner å spre seg fra våren, spirer og gir liv til soppen som videre nyter godt av det trærne og røttene kan tilby. Røttene til disse trærne vokser i symbiose med sporene til det som skal bli trøfler. Mellom høst og vinter, hvis klima og miljø tillater det, får soppen vokse seg til det vi kjenner som trøffel. Fra og med oktober er det altså sesong og trøffeljakt. Da kan man se, som oftest menn, gående rundt i områder hvor det vokser trær som lind, eik, popler, bøk, lønn og hassel med hundene sine. Det sies at når det er en bra sesong for trøffelen, er det en dårlig sesong for vin. Og omvendt. Det er fordi trøffelen, som trives best i kalkrik jord, trenger en fuktig sommer for å trives. Det finnes hundrevis forskjellige trøfler, men kun 9 er spiselige – på toppen troner den hvite trøffelen.

Trøfler er feenes og de underjordiske sine stimerker; en uregelmessig- og knudrete skapning formet av sovende planters hjerteslag.

Fonduta al tartufo bianco d´Alba
400 g Fontina (ost)
40 g meierismør
2 dl melk
4 eggeplommer
salt

Del osten i biter og legg den i melken. La den ligge i 3 timer. Ha ost- og melkeblandingen i en kjele sammen med smeltet smør og rør godt mens det smelter – det skal ikke koke. Rør til fonduen får en kremet konsistens og ikke lenger har ”ostetråder””. Rør inn eggeplommer, en om gangen og smak til med salt. Server varm med et dryss av trøfler.

Untitled-10

Reiser du til Piemonte kan man leie seg et rom hos Alberto og Annamaria.

Vino: